Hva kan vi lære av Fagerengtragedien?
Av Abdalla Ali Mohammed, leder Integreringsutvalget, Benjamin Arvola Notkevich, leder Oppvekst- og utdanningsutvalget og Gunhild Johansen, leder Helse- og velferdsutvalget
Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenester (Ukom) leverte nylig sin rapport om drukningstragedien i Tromsø 2. desember 2019, der en kvinne fra Sør-Sudan og to av døtrene hennes på 7 og 4 år døde. Undersøkelsen søker å gi svar på hvorfor vi ikke alltid klarer å fange opp dem som trenger hjelp. Rapporten framhever flyktninger som har fått opphold i Norge med familiegjenforening, som en spesielt sårbar gruppe.
Vi tre som skriver dette er alle kommunestyremedlemmer for SV og leder hvert vårt utvalg med ansvar for integrering, migrasjonshelse, skole og barnehagetjenester for flyktninger. Vi var tilstede da kommisjonen tirsdag presenterte resultatene av undersøkelsen for kommuneledelsen. Rapporten kan med fordel leses av alle som er interesserte i hvordan det er å komme fra krig til et nytt land der absolutt alt er annerledes enn det man er vant med.
«Undersøkelsen gir ikke sikre svar på hvorfor kvinnen handlet som hun gjorde. Vi vil heller aldri få vite om hjelpeapparatet kunne ha fanget henne opp og om den alvorlige hendelsen kunne vært unngått. Undersøkelsen viser at det er en risiko for at nyankomne flyktninger med særlige psykososiale belastninger og behov for helsehjelp, ikke fanges opp. Flyktninger er i en særskilt sårbar situasjon. Spesielt er det en risiko for at tjenestetilbudet ikke er tilpasset de kvinner som får opphold i Norge med familiegjenforening.»
Rapporten trekker fram flere risikoområder som bør følges opp for å hindre lignende tragedier:
- store krav, forventninger og press som kan gå ut over helsen
- hindre mot å søke hjelp
- manglende fleksibilitet og samhandling i tjenesten
Rapporten deler ikke ut skyld og stiller ikke noen til ansvar for tragedien, men kommer med en del konkrete anbefalinger til sentrale myndigheter. Blant annet er det et problem at kommuner ikke blir informert om flyktinger som får opphold med familiegjenforening. De er derfor uforberedt når familien, ofte med små barn, ankommer. Det er uholdbart og her bør nasjonale myndigheter gi systematisk informasjon til kommunene i forkant. Myndighetene bør også sette krav til helse- og omsorgsfaglig kompetanse i introduksjonsprogrammet.
Ett forhold som beskrives i rapporten som lite tilpasset den enkelte flyktnings helsetilstand og omsorgssituasjon, er kravet om at introduksjonsprogrammet skal være heltidsjobb der fravær medfører trekk i godtgjøringen. For en mor med små barn som kommer til landet uten å kunne språket samtidig som hun skal lære seg alt om hvordan det nye samfunnet fungerer, kan oppmøtekravet på 37,5 t/uke i introduksjonsprogrammet virke for strengt i etableringsfasen.
Ukoms undersøkelse viser at kvinnene som kommer til Norge som flyktninger ikke kjenner sine lovmessige rettigheter, noe som svekker rettssikkerheten deres. Rapporten anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet legger til rette for at alle kommuner kan overholde sine forpliktelser i helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven overfor de som får opphold med familiegjenforening i Norge. Forslag om psykiatrisk sykepleier og/eller psykolog tilknyttet migrasjonshelsetjenesten må vurderes.
Kommunene får også gode råd i arbeidet med flyktninger. Det er viktig at de skal kunne skaffe seg oversikt over hvem som har fått opphold med familiegjenforening, slik at de straks kan skaffe egnet bolig og starte oppfølging. Kommunene bør også lage rutiner for hvordan de skal informere om rett til selvstendig opphold i Norge for de med avledet flyktningstatus, og sikre at flyktninger forstår informasjonen de får om våre velferdsordninger, inklusiv barneverntjenesten. Det er også viktig å sikre at det er tilstrekkelig kompetanse på migrasjonshelse i alle de ulike tjenestene flyktninger møter. Kommunene oppfordres til å dra nytte av eksterne kompetansemiljø og samarbeid med frivillige organisasjoner.
KS har utarbeidet 10 råd som øker sjansen for suksess i introduksjonsprogrammet. Ukom anbefaler at disse spørsmålene tas opp i kommunenes forbedringsarbeid til å identifisere egne risikoområder:
• Hvordan sikrer vi oversikt over hvem som får opphold med familiegjenforening slik at de får egnet bolig og umiddelbar oppfølging?
• Hvilke rutiner har vi for å informere om rett til selvstendig opphold i Norge, særlig om avledet flyktningstatus?
• Hvordan sikrer vi at flyktninger forstår den informasjonen som gis om våre velferdstjenester, inklusiv barneverntjenesten?
• Hvordan hjelper vi familiegjenforente slik at de finner fram til tilbud og tjenester når de har behov for disse?
• Hvordan sikrer vi tilstrekkelig kompetanse på migrasjonshelse i alle tjenester som møter flyktninger?
• Hvordan sikrer vi at forebyggende helse- og omsorgstjeneste er tilgjengelig for flyktninger i introduksjonsprogrammet?
• Hvordan sikrer vi en fleksibel overgang fra flyktninghelsetjenesten til ordinær helsetjeneste?
• Hvordan sikrer vi systematisk samhandling og fleksibel rolleforståelse hos alle som yter tjenester til flyktninger, slik at vi sammen kan fange opp dem som har det vanskelig?
• Hvordan klarer vi å dra nytte av eksterne kompetansemiljø?
• Hvordan sikrer vi et godt samarbeid med frivillige organisasjoner?
Rapporten vurderer hvordan de kommunale tjenestene tar høyde for at flyktningfamiliene kommer til et nytt land med helt andre normer, verdier, tradisjoner og maktstrukturer. Kvinnene har ofte hatt en rolle med flere begrensninger og færre rettigheter. Noen sider ved våre likestillingsverdier kan virke truende mot det som kan ha vært stabiliserende for deres tilværelse i hjemlandet. Velferdsstaten i Norge har funksjoner som familien, klanen eller imamen kan ha ivaretatt i hjemlandet. De kan komme fra samfunn der de har erfaringer som tilsier at det er liten grunn til å ha tillit til myndighetspersoner. Man må ta høyde for at en omstilling til et helt nytt samfunnssystem kan ta mange år.
I undersøkelsen kommer det fram at personalet i barnehagen der de to jentene hadde gått, opplevde barna som glade og sosiale. Til venner sa moren at hun var stolt av ungene sine og ville det beste for dem. Hun var opptatt av god helse og godt kosthold. Selv om hun beskrives som stille og forsiktig, framsto hun som målrettet og motivert for å komme videre i systemet og etablere seg i Norge. Mannen hennes forteller i rapporten at hun virket sliten i tiden før tragedien og at hun ikke hadde lyst til å gå på skolen. De hadde utfordringer i samlivet og hadde tatt ut separasjon.
Rapporten konkluderer med at Fagerengtragedien kan tolkes inn i et bilde av en kontrollert omsorgshandling fra en svært fortvilet mor. De tar utgangspunkt i at moren må ha opplevd tilværelsen som svært vanskelig, men at vi likevel aldri vil få eksakt kunnskap om hennes tilstand på hendelsesdagen.
Etter tragedien samlet Tromsø seg på Stortorget og sørget i lag. Noen kvinner ble enige om å gjøre noe mer. Mødre med innvandrerbakgrunn og frivillige organisasjoner som på ulike måter jobber med integrering, etablerte en gruppe som etter inspirasjon av Bydelsmødrene, skal drive oppsøkende virksomhet for å finne de sårbare, de som ikke oppsøker hjelp eller forteller andre om livet sitt. Dette initiativet støtter vi og kommunen vil bidra med kompetanse og erfaringer for å få dette til.
Våre utvalg skal ha en gjennomgang av rapporten på neste møte. Det er viktig at vi gjør det vi kan for å sikre at vi har tjenester som så langt som mulig klarer å fange opp de som trenger hjelp tidlig. Rapporten gir et godt grunnlag for det arbeidet.