Framtidas omsorg er et felles ansvar

Gjennom et vedtak i kommunestyret i juni 2012 fikk det borgerlige byrådet fullmakt til å privatisere kommunale tjenester, uten å måtte ta sakene til kommunestyret. Vedtaket fra april 2015 om å lyse ut private tjenestekonsesjoner i hjemmetjenesten ble avgjort av byrådet. De vedtok også at det skulle lyses ut nye tjenestekonsesjoner hvert år framover. Målet var å privatisere mest mulig av kommunens virksomhet. Det nye politiske flertallet vil det annerledes. Vi vil stoppe privatiseringen. Vi mener det er feil vei å gå.

Gunhild Johansen er leder for Hele og omsorgskomitéen i Tromsø kommune

Høyresida har klokkertro på at privatisering skaper bedre og mer effektive velferdstjenester. I tre tiår har de, sammen med NHO og den konservative tankesmia Civita, ledet an i et ideologisk korstog mot kommunene. De er betalt for å tale sine medlemmer og velgeres sak og rykker ut på kort varsel. Deres jobb er å framstille det som udiskutabelt at privat er bedre enn offentlig. Trude Wester, som selv driver privat omsorg i Tromsø, sier til avisa iTromsø 11.11.16 at det åpenbart er en forskjell på privat og offentlig omsorg, og at folk velger privat fordi det er bedre enn det offentlige. Hun baserer denne sannheten på at 50 personer i Tromsø har valgt hennes selskap. En merkelig konklusjon når 1600 fortsatt velger kommunen!

Tromsø kommune har tusener av ansatte som jobber til alle døgnets tider for å gjøre livet så godt som mulig for de som er avhengig av hjelp for å kunne bo hjemme til tross for sykdom eller funksjonsnedsettelser. De gjør en formidabel jobb. Jeg reagerer sterkt på at en privat aktør som har avtale med kommunen, påstår at hennes ansatte gjør en bedre jobb enn kommunens egne ansatte. Det er en grov nedvurdering av våre ansatte som fortjener heder, ros og oppmuntring for jobben de gjør. Det er de som holder velferdssamfunnet oppe!

Tjenestekonsesjonene

Kommunen fatter vedtak om antall timer og hva slags hjelp den enkelte søker får, uansett hvem de velger til å utføre tjenestene. Tjenestekonsesjonene som det borgerlige byrådet har signert, kan bare benyttes av de som bor i sentrumsnære områder. Ordningen bryter dermed med prinsippet om universalitet. Det lønner seg nemlig ikke økonomisk for private å drive virksomhet i distriktet på grunn av spredt bosetting og store avstander. Mens alle betaler skatt som finansierer velferden, er det innført et skille mellom folk avhengig av hvor i kommunen de bor. Et stort innslag av private i sentrale områder vil føre til at det blir relativt dyrere for kommunen å gi omsorg til alle uansett bosted. Egenregi er derfor mest solidarisk og er det som vil sikre velferd for alle også i framtida.

Civita skriver i iTromsø forleden at det er vanskelig å se hva ulempene ved å slippe private aktører inn i hjemmetjenesten skulle være. Det kan sikkert være vanskelig hvis man velger å se bort fra de utallige rapportene om det motsatte fra stadig flere kommuner. Innslaget av private leverandører i hjemmetjenesten medfører mye ekstra administrasjon for kommunen. Fakturaer skal sjekkes, tilganger til journalsystemet skal sikres. En del av de som jobber privat er også ansatt i kommunen. Private har ikke adgang til kommunens IT-system. Det krever mye ressurser å åpne og lukke tilgang. Kommunen anslår at det forholdsvis lille innslaget av privat omsorg vi har i dag, representerer en årlig merkostnad på 300 000 kroner bare i administrasjon.

En kreftpasient som velger privat omsorg, får i tillegg hjelp av kreftsykepleier fra kommunen. Det hadde selvsagt vært mer rasjonelt for kommunen å kunne gi helhetlig omsorg. I stedet må det en krevende samhandling til mellom kommunens kreftsykepleier og den private leverandørens ansatte hjemme hos den syke. De rapporterer i tillegg til forskjellige ledere. Det er kommunen som har trygghetsalarmene og som rykker ut når alarmen går. Siden kommunens ansatte ikke kjenner historien til de som bare har privat hjemmehjelp, skaper det større usikkerhet for begge parter.

Forsvar den nordiske velferdsmodellen

Den nordiske velferdsmodellen som gjør at vi gang på gang har blitt utnevnt til verdens beste land å bo i, kan bare forsvares dersom det er stor oppslutning om fellesløsningene. Den vil ikke kunne videreføres hvis vi privatiserer og fragmenterer tilbudet på flere selskap som konkurrerer med hverandre i stedet for å samarbeide. Tre tiår med markedsretting av offentlig sektor har skapt få suksesshistorier. Stadig flere kommuner tar nå drift av både sykehjem og hjemmetjenester tilbake i egenregi eller prioriterer ideelle aktører på grunn av dårlige erfaringer, spesielt med de store kommersielle selskapene som har sitt hovedfokus på fortjeneste på bekostning av kvalitet, sikkerhet og arbeidsmiljø.

Som byråd for helse og omsorg var jeg sammen med fagpersoner og tillitsvalgte på studiebesøk i København i vår. I Danmark er det ikke lov å privatisere sykepleietjenester, men 30% av hjemmehjelpstjenesten i hovedstaden var privatisert. Det var hele tiden konkurranse mellom de private og mellom private og kommunen. For å sikre at brukerne fikk de tjenestene de hadde krav på, hadde kommunen utvikle et nitid kontrollystem som var svært ressurskrevende og overlot lite til faglig skjønn. Da kommunen innførte tillitsreformen i eldreomsorgen i 2009, tok de ansvar for å skolere de privatansatte på lik linje med de kommunale i de nye systemene. Det ville ikke være mulig å gjøre de nødvendige forandringene uten at de private fikk samme opplæring som de kommunalt ansatte. Innovasjon og omstilling i kommunen blir altså vanskeligere og dyrere når deler av tjenestene utføres av ansatte med arbeidsgivere som ikke deler samme mål og verdier.

Fokus på rehabilitering og mestring

Framtida vil kreve en helt annen måte å organisere omsorgen på enn i dag. Det vil bli mer fokus på rehabilitering og mestring, større fokus på brukernes ønsker og behov, mer involvering av samfunnet rundt og mer bruk av velferdsteknologi. Tromsø kommune har vedtatt å utvikle en tillitsreform i helse og omsorg. Reformen vil inkludere nye måter å involvere brukerne og de pårørende. Omsorgen skal preges av mer deling og samarbeid, mer erfaringsbasert kunnskap, mer faglighet og større nærhet til beslutningene. Det er vårt felles ansvar å få det til.