Tromsø SV

Dette innlegget står i dagens aviser i Tromsø:

Varaordfører Anni Skogman liker ikke at Yalda og familien hennes fortsatt oppholder seg i Norge. Hvis Frp hadde fått bestemme asylpolitikken her i landet, hadde vi ikke hatt noen Yalda-sak. Hun hadde blitt sendt ut av landet for lengst. En måneds saksbehandlingstid og ingen ankeadgang bør være normen, sier varaordføreren.

SV mener det er mange gode grunner til å endre norsk asylpolitikk, men ikke den Frp framfører. Vi har reservert oss mot store deler av regjeringas asylpolitikk blant annet fordi vi mener den ikke tar nok hensyn til rettighetene barn har i henhold til FNs barnekonvensjon.

Over 40 millioner mennesker er på flukt i verden. Noen få av disse kommer til Norge. Problemet i norsk asylpolitikk er ikke saksbehandlingstida, men at altfor mange får avslag der sterke menneskelige hensyn taler for at de skulle fått opphold. Mange med endelig avslag kan ikke returneres til sitt hjemland av årsaker som de selv ikke rår over. De blir sittende på mottak i årevis med livet på vent, uten rettigheter. Blant disse er det nå 450 barn. Det er denne gruppen som kalles papirløse og ulovlige i Norge. Det er denne gruppa Yalda tilhører.

I andre kommuner har de Nathan, Asijat og Neda. Etter hvert som de papirløse står fram som levende mennesker som vi blir kjent med, har det folkelige engasjementet tatt helt av. Folk aksepterer ikke at unger skal vokse opp på sida av samfunnet uten samme muligheter som klassekameratene, og i redsel for at politiet skal komme og hente dem i natt for å deportere dem til et land de aldri har vært i.

Regjeringa og UNE møter nå så stor motstand mot den stramme innvandringspolitikken som føres at endringer vil presse seg fram. Første anledning er i slutten av oktober når Barn på flukt-meldinga nå skal behandles i Stortinget. Men endringene vil ikke gå i den retning Frp ønsker. Vi vil ha mer rettssikkerhet for asylsøkerne – ikke mindre.

Anni Skogman hevder at Frp’s politikk verken er hjerterå eller iskald, men prinsipiell i en debatt om asylpolitikk. Det er etter hennes mening slik en lokalpolitiker skal forholde seg i slike saker. Hvordan er det mulig å være så totalt uberørt av skjebnen til Yalda og hennes mamma og pappa? Skal ikke vi lokalpolitikere stå opp for folk i vår midte som ikke får sine rettigheter ivaretatt på en god måte? Er det ikke slik vi skal påvirke og skape utvikling i retning av et varmere og mer inkluderende samfunn? Men det står vel kanskje ikke noe om det i Frp’s program.

Norge mister skatteinntekter på 7,5 milliarder kr fordi multinasjonale selskaper sender penger til skatteparadis. I Oslo drives alle de kommersielle sykehjemmene av selskaper som har forbindelser til skatteparadis. De regnskapsfører underskudd i Norge, samtidig som de overfører store verdier til eierselskapene. Dette er problematisk både av økonomiske og etiske grunner.

Ifølge Økokrim brukes skatteparadis – i tillegg til skatteunndragelse, hvitvasking og korrupsjon – også til terrorvirksomhet, narkotikahandel og menneskehandel. Som lokalpolitiker synes jeg det er frustrerende å bli møtt med at dette er noe vi ikke kan gjøre noe med. Jeg foreslår derfor at kommunestyret i Tromsø kommune skal erklære seg som skatteparadisfri sone.

Lokalt engasjement avgjørende
Skatteparadisenes totale lukkethet og anonymitet for sine kunder gjør arbeidet med å utvikle effektive nasjonale og internasjonale regler for å bekjempe dem vanskelig. Vi husker at Eva Joly allerede i 2002 fikk i oppdrag fra justisminister Einar Dørum (V) å lage en rapport om hvordan bekjempe økonomisk kriminalitet i Norge. I 2006 erklærte Finansdepartementet krig mot skatteparadis, og i 2009 kom Kapitalfluktutvalget med sin rapport. Regjeringa arbeider med å bygge allianser med andre land og institusjoner som ser behovet for et internasjonalt rammeregelverk. Men vi kan også gjøre noe her i Tromsø. Lokale aksjoner i andre land har vist seg å gi de beste resultater.

Skatteparadis årsak til fattigdom
Skatteparadisene er en viktig årsak til finanskrisa som skaper fattigdom og økende forskjeller i verden. Førstestatsadvokat Morten Eriksen i Økokrim hevder at ingen andre kommersielle internasjonale strukturer forårsaker så store skadevirkninger på verdensøkonomien som skatteparadisene. Anslagsvis 1/3 av verdens bruttoproduksjon holdes av selskap med forbindelse til skatteparadis! På de britiske Jomfruøyene med 19 000 innbyggere er det registrert 830 000 selskaper. Men eierne er ikke nødvendigvis så mange. 60 % av verdenshandelen er internhandel datterselskaper imellom som gjør det vanskelig å spore verdiene. På Cayman Island huser ett lite kontorbygg 18 000 firmaer, noe som fikk president Obama til å uttale at enten må det være verdens største bygning eller verdens største skattebedrageri!

Kirkens Nødhjelp sier i sin kampanje mot skatteparadis at utviklingsland årlig taper ca. 900 mrd kroner i skatteinntekter fordi store mengder penger ulovlig føres til skatteparadis. Verdien av arbeidskrafta til arbeidstakere i fattige land, kommer ikke innbyggerne til gode i form av skattepenger som kunne gått til samfunnsbygging som skole, helsetjenester og infrastruktur. Systemet avler korrupsjon blant politikere og svake demokratiske institusjoner fører til at en dårlig samfunnsstruktur ikke bare blir opprettholdt, men også forverret. På den måten bidrar skatteparadisene til å hindre den fattige del av verden i å komme seg ut av fattigdommen.

En familiehemmelighet!
I et intervju i Utveier nr. 2/12 sier Eva Joly at det er grusomt å høre hvorfor kampen mot skatteparadis er så vanskelig å få til. “Det er en familiehemmelighet. Systemet er laget for å berike de få. Ettersom de få sitter i ledende stillinger, så er det veldig mye dobbelttunge og hykleri ute og går. Du ser hva en forhenværende politiker gjør når han ikke lenger er politiker. Da blir han bestyrer av hedgefonds, og går inn i finansverdenen. Den listen er veldig lang og innbefatter både Tony Blair og Koffi Annan…” Verdens mektigste menn har altså egeninteresse av at strukturene opprettholdes. Hemmeligholdet gjør det vanskelig å få informasjon. Mange gir derfor opp og hevder det er umulig å få bukt med denne kriminaliteten. Men det er mulig!

Vi kan bidra
Bedrifter som samfunnsbevisst betaler sin skatt og av den grunn får problemer med å konkurrere med de som ikke gjør det, kan bidra. Kommuner og offentlige virksomheter som ikke vil handle med selskaper som ikke er åpne på om de betaler skatt, kan erklære seg som skatteparadisfrie soner. I Norge er Ulstein kommune først ute. Helsingfors er skatteparadisfri sone og i Sverige og Frankrike har flere kommuner gjort vedtak. Også enkeltpersoner kan påvirke. I Frankrike skriver kundene til bankene sine og ber om informasjon om tilknytning til skatteparadis. Krav og spørsmål blir samkjørt av organisasjoner som slåss mot skatteparadis og dette har skapt en offentlig nysgjerrighet som bankene ikke lenger kan overse. I Paris-regionen inngår regionale myndigheter ikke kontrakter med noen bank som har filialer i skatteparadis. Stopp Skatteparadis-kampanjen i Frankrike har pågått siden 2009 og kan vise til gode resultater.

Tromsø kommune behøver ikke å være dårligere enn kommunene i Frankrike og Sverige. Vi kan være med å gjøre en forskjell. Vi kan erklære oss som skatteparadisfri sone og ta et aktivt standpunkt mot denne omfattende kriminelle virksomheten som plyndrer fattige land og hindrer dem i å utvikle velferd for sine innbyggere, og som undergraver vår egen skattebaserte velferdsstat. Det handler om bevisstgjøring om et system som tillater at noen gjør seg ufattelig rike på bekostning av alle oss andre.

Kronikk i Nordlys 14.7.12

SV har hele tida vært sterkt i mot at Tromsø skulle innføre parlamentarisme. Etter snart 8 måneder med systemet har vi ikke forandret mening. Tvert imot – den modellen som er utviklet her i kommunen er enda mer lukket, mer sentralisert og mindre kontrollerbar enn vi hadde fantasi til å forestille oss på forhånd.

Det borgerlige flertallet i kommunestyret har fortløpende gitt byrådet alle de fullmaktene de har bedt om, uten at balansen mellom kommunestyret og byrådet er blitt utredet eller diskutert, noe som er viktig for å ivareta demokratiet. Tromsømodellen bygger opp om en maktkonsentrasjon hos enkeltpersoner som vi sannsynligvis ikke har sett maken til i fredstid etter at formannskapsloven ble vedtatt i 1837. All reell politisk makt har blitt flyttet fra kommunestyret/formannskapet og komiteene til byrådets seks medlemmer. Selv noen av de mest ihuga tilhengerne av parlamentarismen i Høyre og Arbeiderpartiet begynner nå å bli alvorlig bekymra for det demokratiske underskuddet.

Politisk kastrerte komiteer – mot SVs stemmer
I de andre to kommunene som har parlamentarisme i Norge, Oslo og Bergen, foretar komiteene innstilling til kommunestyret i saker innen deres fagfelt og utøver politisk tilsyn og kontroll med de enhetene som ligger under komiteenes ansvarsområde. I enkelte saker er komiteene tillagt beslutningsmyndighet. Her har man lagt til grunn at for å styrke kommunestyrets evne til helhetsvurdering som kommunens øverste organ, forutsettes at de store politiske diskusjonene tas i fagkomiteene.
Så ikke i Tromsø. Allerede i konstituerende kommunestyremøte 19. oktober 2011 foreslo da nyvalgt ordfører Jens Johan Hjort (H) å fjerne komiteenes innstillingsrett fra reglementet som Parlamentarismeutvalget hadde utarbeidet. Dette ble vedtatt mot SVs to stemmer. I Tromsø er det dermed byrådet som innstiller både til komiteene og kommunestyret. Komiteene er blitt politiske kastrater som får sakene på bordet etter at de er ferdigbehandlet av byrådet og innstillingen er lagt. De få gangene det har vært tilløp til diskusjon om politiske kompromisser i komiteene, har det vist seg at Høyre har en partipisk som selv Arbeiderpartiet kan misunne dem.
Det omvendte politikkutviklingssystemet
Oslo har sine folkevalgte, selvstendige bydelsutvalg med egne budsjett. I Bergen gjennomfører kommunestyret systematisk etterprøving av byrådet basert på fast rapportering av hvordan overordnede føringer, planer og vedtak virker, blant annet for å se om det er behov for justeringer og endringer underveis. Kommunestyret er avhengig av å få tilstrekkelig informasjon for å kunne utføre den overordna ledelsen. Tilsynet omfatter alle sider av kommunens forvaltning. En stor del av kommunestyrets tilsyns- og kontrollvirksomhet er tillagt komiteene som ivaretar dette på ulike måter, ved å opprette arbeidsgrupper i store og vanskelige saker, arrangere høringer eller foreta befaringer.
I Tromsø skjer ingen av disse tingene. Byutviklingskomiteen har nesten ingen saker til behandling. Vi har ikke vært på en eneste befaring siden oktober i fjor. I E8-saken, som vel må kunne karakteriseres som både stor og vanskelig, er avisene vår kilde til informasjon om Frp-byråd Alvarsteins mange nye utspill. Komiteen har ikke arrangert en eneste høring. Det er ingen ting som tyder på at komiteens leder Frid Fossbakk (H) ser behovet for å involvere medlemmene i politikkutvikling. Byråden har da også sagt at vi kan diskutere så mye vi vil, men det er hun som bestemmer. Komiteene gis ikke engang et skinn av demokrati. Det føles fullstendig meningsløst å skulle bruke tid på å sitte i møtene.
Knock-out på lokaldemokratiet
Opposisjonen har en spesiell og viktig rolle i det parlamentariske system. Mens posisjonen sitter ved samme bord som de som har utøvende makt, er vår rolle å være kritiske, fremme alternative forslag og avkreve gode svar fra byrådet. Tilstrekkelig og oppdatert informasjon er her helt avgjørende. For opposisjonen skal stille spørsmål. Vi skal fremme interpellasjoner og private forslag. Det er en helt sentral del av den parlamentariske modellen. At vi blir programmatisk nedstemt i alle saker, er også en følge av systemet. Men vår stemme skal høres og den skal respekteres. Folk skal vite hvilke alternativer som finnes selv om sakene er avgjort på forhånd.
Mens byrådet i Bergen jevnlig rapporterer resultatene av driften til de respektive fagkomiteene slik at kursen kan justeres underveis, har byrådet i Tromsø fått gjennomslag for at de kan privatisere den kommunale organisasjonen for 75 mill kr pr år uten annet enn en årlig rapportering til kommunestyret. Det borgerlige flertallet har altså både fratatt komitene og kommunestyret retten til å behandle hver enkelt sak, følge den opp og kontrollere virkningene. Dette er ren knock-out på lokaldemokratiet. Og dette er saker som får store konsekvenser ikke bare for de 6000 ansatte i kommunen, men for samtlige innbyggere. Om det skulle vise seg å være lovlig, er det i hvertfall ikke en prosess som fortjener ros for åpenhet, etterprøving og kontroll.
Tromsømodellen er som hånd i hanske for Frp-politikk!
Tromsømodellen vekker oppsikt landet over. Mange ser med stor bekymring på hva høyresida kan tillate seg når de får rent flertall. Vi ser rendyrking av et lukket , udemokratisk og lite etterprøvbart system. Høyresida dundrer igjennom en storstilt privatisering som vil endre Tromsøsamfunnet til å bli et kvasimarked for private aktører i løpet av få år. Dette til tross for knusende rapporter fra Sverige og Danmark som dokumenterer at privatisering gjennom konkurranseutsetting ikke fører til verken bedre tjenester eller mer valgfrihet for innbyggerne. Det er de ansatte som får svi ved dokumenterbart dårligere faglige og økonomiske vilkår.
Det er derfor ikke rart at sentrale Frp-politikere går ut og sier at Tromsø viser vei for hva vi kan vente oss dersom det blir en H og Frp-regjering til neste år. De sprer gjerne oppskriften på hvordan man kan parkere opposisjonen og fagbevegelsen kjapt og effektivt og lage vei i vellinga for private aktører som vil skaffe seg sugerør ned i kommunekassa. En høylytt og brysom opposisjon er selvsagt lite ønskelig i en slik prosess og her er Tromsømodellen et ypperlig redskap for å føre beslutningene inn i de lukkede rom.
Skal virkelig Tromsø bli modellkommune for Frp-politikk i Norge? Vi i SV vil gjøre det vi kan for å forhindre at det blir tilfelle. Tromsømodellen må demokratiseres og det fort! Aller helst bør den avvikles etter denne perioden.