De første månedene som leder i oppvekst og utdanningsutvalget

Som politiker er den vanligste anklagen mot deg at du sitter i din egen lille boble og ikke skjønner hvordan vanlige folk har det. Det gjelder helt universelt, uavhengig av hvilken sak det gjelder, uavhengig av hvem saken gjelder og ikke minst uavhengig av hvordan du selv lever livet ditt. For å komme meg ut av bobla og få litt erfaring fra det virkelige liv, har jeg bestemt meg for å dra ut og besøke enhetene i Oppvekst og Utdanning.

Bildet er av Benjamin Arvola Notkevich, leder for oppvekst og utdanningsutvalget i Tromsø kommune (t.v.) og rektor på Lakselvbukt skole, Per-Helge Engen (t.h.)

Det jobber veldig mange dyktige folk i Tromsø kommune, og det er mye å lære fra dem. I Workinmarka barnehage kunne de lære meg om hvordan barn utvikler sosiale ferdigheter de første årene i livet, og hvor viktig det er at barnehagene er bevisst på og jobber med det sosiale samspillet mellom barn. I barnevernet kunne de lære meg hvordan vi kan komme tidligere inn i saker, og hjelpe familier før det skjærer seg. I PPT kunne de lære meg om hvordan vi kan lage en skole som er bra, også for ungene som fra tid til annen henger etter taklampa og svinger.

I disse dager jobber skolene med hvordan Tromsø kommune skal implementere de nye læreplanene. Der skal læring gjennom lek og utforskning bli vektlagt mer for de yngste barna. Flere fag skal bli mer praktisk og utforskende.

Tromsø har flere skoler med unike muligheter til å drive praktisk undervisning. På Brensholmen skole jobber elevene fra tid til annen på fiskebruket. På Ersfjordbotn skole har de samarbeid med en lokal bonde, der ungene får undervisning ute på gården.

Norsk skole har siden tidlig på 2000-tallet hatt en forestilling om at det praktiske er tull, og at norsk skole må bruke mer tid på å prente inn i elevene de teoretiske ferdighetene «lese, regne, skrive». På Ersfjordbotn skole kan de fortelle at motsetningen mellom det praktiske og det teoretiske er en falsk motsetning. Etter undervisningen på gården skriver elevene rapport. Der kan såkalt «skolesvake» elever plutselig levere rapporter på tre sider, som de har skrevet helt selv.

Jeg fortalte dem om en lærer i min hjemkommune Sør-Varanger som på et tidspunkt tidlig på 2000-tallet mente at det viktigste for henne var å jobbe med å gjøre klassemiljøet bedre, for at elevene skulle fungere bedre sammen, og for at de skulle ha mindre mobbing i klassen. Hun fikk beskjed fra rektor om å slutte med det, for skoleeier hadde sagt at det viktigste var å forbedre resultatene på nasjonale prøver. «Den rektoren skulle hatt sparken» var deres kontante tilbakemelding fra Ersfjordbotn skole. Neste gullkorn kom noen sekunder senere: «Hvis man ikke fikser klassemiljøet først, kan man bare glemme nasjonale prøver de neste fem årene. Det kommer aldri til å gå.»

Norsk skole er på vei bort fra forestillingen om at teste- og puggeskolen er det eneste saliggjørende. Det er få som fortsatt argumenterer for at det viktigste for skolen er å skåre høyt på nasjonale prøver. Vi er i ferd med å anerkjenne at mennesker er forskjellige, lærer på forskjellige måter og at skolen må ha plass både for de som lærer best gjennom bøker, og for de som lærer best gjennom å gjøre ting.

På Lakselvbukt skole snakker de om «smådriftsfordeler». Der kan skolen og barnehagen samarbeide, slik at overgangen mellom barnehage og skole blir mindre brå enn den kan bli på større plasser. Når de trenger å få noe gjort, kan de bare kaste seg rundt og gjøre det. Elevene får til og med undervisning fra skolens vaktmester!

Jeg sa at det er bra, for vi kan ikke bare basere oss på at polske og litauiske arbeidsfolk for evig og alltid skal gjøre jobben for oss. Rektor sa at det var jeg som sa det, ikke ham, men det er klart at det er viktig for Norge som nasjon at vi ikke helt glemmer bort praktiske ferdigheter.

Vi har en stor fordel i Tromsø i at vi har så mye natur i umiddelbar nærhet, og i at vi har et lokalsamfunn som skolene enkelt kan samarbeide med. Det gir oss en fordel når vi skal implementere de nye læreplanene. Samtidig har vi noen begrensninger. Det er flere skoler som er så fulle at de ikke har kunst- og håndverksrom. Skolene har sjeldent plass i sine budsjetter til å bruke noe mer enn de tilbudene som ligger i geografisk nærhet til skolen. Vi står i et konstant spenn mellom alle de gode tingene vi har lyst til å få til, og en trang kommuneøkonomi der vi skal levere på flere oppgaver enn vi strengt tatt har penger til å gjøre. Den gode tingen er at mye er mulig å gjøre, uten at det koster mer penger. Vi har også mange dyktige ansatte som tenker kreativt rundt hvordan de skal gi ungene best mulig undervisning innenfor de rammene de har fått fra oss politikere.

Jeg vil fortsette å reise ut og lære. Jeg håper i løpet av det første halve året å ha besøkt samtlige enheter som ligger i mitt ansvarsområde. Forhåpentligvis har jeg om et halvt år rykket opp ett hakk fra å være en virkelighetsfjern politiker i min egen boble, til å bli en middels virkelighetsfjern politiker i min egen boble.

Skriv en kommentar

Innholdet er ikke tilgjengelig.
Du må tillate bruk av informasjonskapsler for å se dette innholdet.

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane dine vert handsama.

Ved å fortsette å bruke denne sida så aksepterer du bruken av informasjonskapslar. Mer informasjon

The cookie settings on this website are set to "allow cookies" to give you the best browsing experience possible. If you continue to use this website without changing your cookie settings or you click "Accept" below then you are consenting to this.

Close