«Jeg føler ikke at jeg kan nok om politikk til å stemme i valget». Sier mine venner ofte. Andre venner sier «Jeg vet ikke helt, jeg er ikke så interessert i politikk». Eller den aller vanligste «Politikk er noe gamle, skallete menn holder på med».
Er politikk bare for gamle skallete menn? Kanskje i dag. Eller kanskje for mye i dag. Det er synd.
Da jeg stemte i går var det som den første i Tromsø. Jeg sendte SV opp i en tidlig ledelse. I noen minutter hadde vi 100 % oppslutning.
Det føles godt å påvirke framtiden. Spesielt fordi vi er en så ung by, og unge i Tromsø burde ha mye å si. Vi er 30 000 personer under 30 år. Universitetet har studenter fra hele landet. Og vi kalles Nordens Paris. På grunn av våre mange vakre barer og kafeer. Den unge byen Tromsø er en perle oppe i nord.
Likevel føles det ikke politikken spesielt ung. Det er stort sett gamle menn i dress som bestemmer. Byrådet har flere ganger prøvd å fri til ungdommen. De har annonsert et nytt badeland. Tre ganger. De har posert på fotografier med barn mens de skryter av ny Storelvahall. Tre ganger. De snakker fortsatt om å gjøre busstilbudet bedre. Uten at de noensinne har vist ungdom nok respekt til å gjennomføre.
Politikken i Tromsø er ikke en politikk for unge. Og det er ikke de gamle som kommer til å endre det. Det er vi selv.
For når valgdeltakelsen blant unge i gjennomsnitt ligger 20 prosent under resten av befolkningen sier det seg selv at politikerne lytter mindre til oss. Det er minst tre grunner til at ungdom burde stå opp og kreve respekt i år.
For det første fordi klimakrisa skjer her og nå. Og vi må løse den her og nå. Klimaalliansen har regnet på det. Hvis vi starter å kutte klimagassutslipp i dag, må vi kutte 7 % i året. Hvis vi venter til 2017 må vi kutte 11 % i året. År 2021 betyr 22 % i året. Og hvis vi venter helt til 2025 må vi kutte 90 % hvert eneste år. Det virker som om det siste er planen for øyeblikket.
Vi trenger en mer energisk følelse rundt klimakrisa. Vi trenger en Winston Churchill som kan fortelle oss at det er her og nå det gjelder. Østlandet brukte å ha en 100-årsflom. Den kommer nå annenhvert år. Bøndene er fanget i djevelens knipetang, med klimaendringer på den ene siden, og Frps Sylvi Listhaug på den andre. Verden har mer regn, mindre is, flere insekter, færre dyr, flere naturkatastrofer, mindre stabilitet. Det som burde gå opp, går nedover. Og det som burde gå ned, går oppover.
Det er bare ungdom som kan gi politikken ny energi. Så lenge vi som ungdom ikke krever vår plass, eller engasjerer oss politisk, kan de gamle mennene i dress fortsette å gjøre ingenting. Det er vi som sitter på nøkkelen til klimakrisa. Det starter med at vi stemmer.
For det andre sliter stadig flere av oss psykisk. Som ung kjenner vi alle noen som er i mørket. Spiseforstyrrelser. Kjærlighetssorg. Depresjon. En av fem unge sliter til enhver tid psykisk. Spiseforstyrrelser er den tredje vanligste dødsårsaken blant unge jenter. Flere gutter dør av selvmord enn i trafikken. Likevel, politikken setter enormt fokus på trafikksikkerhet og bruker flere millioner kroner. Men når brukte vi sist store summer på å forebygge selvmord?
Vi må angripe både symptomet og problemet. Vi må både ansette flere helsesøstre og gi gratis psykologhjelp. Og vi må endre bildet ungdom blir fortalt at vi skal være. Perfekt kjæreste, perfekte venner, perfekte karakterer, perfekt facebookside, perfekt kropp – perfekt alt. Vi skal være perfekte. 24/7.
Hva er det som stresser deg? Hver gang jeg spør ungdom svarer de «Skolen. Med all testingen og all puggingen». Vi har en skole som stresser oss syke. 25. mai prøvde kommunestyret å hjelpe ungdom psykisk med å ansette flere helsesøstre. Som er bra. Fantastisk bra faktisk. Men det samme kommunestyret har bestemt at Tromsø skal innføre alle tester en kommune teoretisk sett kan innføre. Det er et eksempel på når voksne ikke forstår ungdom. Og hva som kan gi ungdom en bedre psykisk helse.
Kanskje er det viktigste noe så enkelt som at vi får politikere som forstår hvordan det er å være ung. Og derfor kan forstå hva vi må gjøre for å hjelpe ungdom til en bedre psykisk helse. Igjen sitter bare vi, ingen andre, med nøkkelen.
En tredje grunn til at vi virkelig burde stå opp dette valget og kreve respekt, er skolepolitikk. Vi fortjener å gå ut av døra siste skoledag og vite at skolen har gjort oss klare til det livet som venter der ute. Det kan vi ikke i dag. Det hjelper ikke at byrådet har kuttet i skolens budsjetter hvert eneste år siden 2011. Men det er ikke den viktigste grunnen. Den viktigste grunnen er at skolen er ensidig fokusert på testing og pugging. Den lærer oss å pugge, men ikke de evnene vi trenger i livet.
Vi burde ha færre tester og flere lærere. Færre tester fordi vi da får tid til å lære. Flere lærere fordi det gir læreren tid til å se hver enkelt elev. Og gi den undervisningen akkurat den eleven trenger.
September 2015 kan bli valget der vi fortsetter status quo. Der vi sier at «La de gamle mennene fortsette å styre, de vet jo tross alt best». Det har vi ikke råd til.
Politikk handler ikke om å vite alt mulig om et hvert tema. Hadde det gjort det ville ikke Siv Jensen vært finansminister i Norge. Ikke fordi jeg mangler respekt for Siv Jensen, det har jeg. Men fordi hun ikke er utdannet økonom. Likevel er hun kompetent nok til å være finansminister. Hvorfor? Fordi hun har et liv, og erfaringer fra det livet. Som hun bruker til å skjønne hva hun vil med Norge. Det er alt du trenger i politikken. Et liv og erfaringer fra det livet.
Politikk har for få av ungdom sine liv og erfaringer. Vi kan ikke bruke som unnskyldning at ««Jeg føler ikke at jeg kan nok om politikk til å stemme i valget». Vi er unge nå. Vi vet hvordan det er å være ung. Hva vi tenker og hva vi føler. Derfor vet vi også hvordan vi gjør våre liv bedre. Det vet ikke de som styrer i dag.
Det holder ikke for oss å si at «Jeg er ikke så interessert i politikk». Det trenger vi heller ikke å være. Men vi vet mer enn noen andre hvordan det er å være ung. Det er vi eksperter på. Den ekspertisen må vi bruke!
Og så lenge vi mener det er viktig å stoppe klimakrisa. At ungdom er glad seg selv og den vi er. Eller at vi går ut av skolen og er klar for livet. Så lenge vi mener disse tingene holder det ikke å si at «Politikk er noe for gamle menn i dress».
Framtiden er rett og slett for viktig til at vi ikke skal være med å bestemme den.