Dette innlegget har Hanne Stenvaag og jeg publisert i Nordlys og iTromsø:
I siste kommunestyremøte hadde vi en interpellasjon om de papirløses situasjon i Norge. Vi la fram forslag om at politikerne i Tromsø skulle stille seg bak kravet om at regjeringa må ta asylpolitikken opp til ny vurdering og gjennomføre nødvendige regulariseringer for å sikre mennesker som bor i Norge grunnleggende menneskerettigheter, trygghet og forutsigbarhet. Ordfører Jens Johan Hjort nektet å ta interpellasjonen opp til votering. Det beklager vi sterkt. Tromsø kunne blitt en viktig stemme i kravet om en mer human asylpolitikk i Norge. Det fikk vi ikke sjansen til.
Andre land har gått foran
Kravet om regularisering av de papirløses situasjon er ikke nytt, og det er ikke spesielt for Norge. Mange EU-land har gjennomført ulike typer regulariseringer. I Sverige ble dette gjort i 2005/2006, og ca 17000 avslåtte asylsøkere fikk opphold, hvorav mange barnefamilier. I Finland har man en generell ordning som innebærer at papirløse får opphold to år etter endelig avslag, hvis de ennå er i landet. De to viktigste grunnene for regulariseringer er de sterke humanitære hensynene som gjør seg gjeldende for mennesker som har levd papirløst gjennom en årrekke, og ønsket om å motvirke en stor, svart arbeidssektor med høy grad av utnyttelse av sårbare mennesker/sosial dumping. Dette er relevante grunner også i Norge.
Akutt forverra situasjon
Bakgrunnen for at vi tok opp forslaget nå, er den akutt forverra situasjonen de papirløse er satt i etter at regjeringa ved nyttår fratok dem retten til arbeid og skattekort. Mange hadde inntil da vært i arbeid og betalt skatt til fellesskapet. De er nå fratatt muligheten til å forsørge seg selv og sin familie gjennom vanlig arbeid. Mange har måtte flytte ut av sine hjem på grunn av inntektsbortfallet. De har ikke lenger vanlige rettigheter, verken til sosialhjelp, helsehjelp eller bolig. Norge går altså i motsatt retning av våre naboland, som lager regler for hvor lenge mennesker skal behøve å oppholde seg ulovlig i et land når de ikke kan returneres til sitt hjemland.
Kan mennesker være ulovlige?
Hvem er så disse papirløse? Betegnelsen er ikke spesielt god, da dette stort sett er mennesker med kjent identitet som har søkt om arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Statistisk Sentralbyrå peker på at det bor inntil 18.000 papirløse migranter i Norge. 2/3 av dem er mennesker som har fått avslag på asylsøknaden sin. Noen av dem har bodd i Norge opp til 17 år. Ungene deres er født i landet, gått i barnehage og skole her. De snakker norsk. De føler seg norske. Norge er det eneste landet de kjenner.
For mange av dem er grunnen til at de oppholder seg ulovlig i Norge er at de ikke kan tvangsreturneres til sine hjemland. De velger å forbli i en usikker tilværelse i Norge framfor å returnere til hjemlandet, mange med god grunn. De kommer fra Etiopia, Eritrea, Irak, Sri Lanka, Afghanistan, Somalia, Tsjetsjenia og andre krigsherjede områder der menneskeverdet ikke alltid blir respektert. Vi vil med vårt forslag få satt en grense for hvor lenge man skal kunne betraktes som ulovlig. Om grensen går ved to, fire eller ti år er opp til nasjonale myndigheter å bestemme.
Et ansvar for kommunepolitikere
En tvangsretur er et statlig ansvar. Hvordan innbyggerne har det er et kommunalt ansvar. Også i Tromsø befinner det seg papirløse mennesker. Amnesty International i Tromsø rapporterer om henvendelser fra fortvilte mennesker som ikke lenger tør å oppsøke kommunen eller NAV fordi de vet at de ikke har noen rettigheter. Livet er satt på vent.
Som politikere i Tromsø føler vi ansvar for at alle mennesker som bor i denne byen skal ha det bra. Vi minnes tromsøværingene Bilal og Hawre som regjeringen ikke ville innrømme rettigheter selv om de hadde bodd i Norge i 10 år og ikke kunne returneres til sitt hjemland. Den kampen vant vi fordi politikerne blant annet her i Tromsø tok ansvar og viste en sann solidarisk holdning. Det er ikke slik ordføreren hevdet i debatten i kommunestyret at dette bare var et nasjonalt anliggende som vi som kommunepolitikere ikke skal engasjere oss i. Vi bryr oss – i likhet med kommunepolitikere i Trondheim, i Stavanger, Bergen, Nesodden og Tranøy som alle har fattet vedtak likt det vi foreslo i Tromsø. Flere kommuner kommer etter. Vi har et sterkt ønske om at Tromsø også var blant disse stemmene, og debatten i kommunestyret viste at mange representanter var enige med oss.
Nansenpass for papirløse barnefamilier
Tromsø har et spesielt ansvar som solidaritetsbyen og som vertsby for 150-årsjubileet for Fridtjof Nansens fødsel 14. desember. Nansen ble ikke bare kjent for sin forskning og sine polare ekspedisjoner. Han var også en politisk aktivist og menneskerettighets-forkjemper. For sitt arbeid med flyktninger og krigsfanger fikk han Nobels fredspris i 1922.
I forbindelse med Nansen-Amundsenåret 2011 skal det også markeres at det er 60 år siden Flyktninge-konvensjonen og 50-årsjubileet for konvensjonen for reduksjon av statsløshet. Dette er en naturlig anledning til å rette fokus mot dagens papirløse i Norge, og det har kommet forslag om et moderne Nansen-pass for papirløse barnefamilier som har bodd lenge i Norge. Alle som ikke kan returneres må få mulighet til et verdig liv her i landet; få jobb, betale skatt, klare seg selv og bidra til fellesskapet.
Tromsø som solidaritetsby
Det forplikter å kalle seg en solidaritetsby. Det nye regimet snakker seg varm om det inkluderende Tromsø i festtalene, men viser i handling at de står for det stikk motsatte.
Det er nemlig ikke slik som FrPs Bjørn Gunnar Jørgensen sa i debatten i kommunestyret at ingen er ureturnerbare, de kunne jo bare tvangsreturneres til et annet land enn der de kom fra. Hvis dette er betegnende for menneskesynet til den nye politiske ledelsen i Tromsø kommune, da går vi virkelig harde tider i møte for det varme og inkluderende Tromsø.
Hanne Stenvaag, Rødt og Gunhild Johansen, SV
Gunhild Glosemeyer Johansen
i GUNHILDs BLOGG FOR ET VARMT OG INKLUDERENDE TROMSØ
