Framtidas omsorg er et felles ansvar

Gjennom et vedtak i kommunestyret i juni 2012 fikk det borgerlige byrådet fullmakt til å privatisere kommunale tjenester, uten å måtte ta sakene til kommunestyret. Vedtaket fra april 2015 om å lyse ut private tjenestekonsesjoner i hjemmetjenesten ble avgjort av byrådet. De vedtok også at det skulle lyses ut nye tjenestekonsesjoner hvert år framover. Målet var å privatisere mest mulig av kommunens virksomhet. Det nye politiske flertallet vil det annerledes. Vi vil stoppe privatiseringen. Vi mener det er feil vei å gå.

Gunhild Johansen er leder for Hele og omsorgskomitéen i Tromsø kommune

Høyresida har klokkertro på at privatisering skaper bedre og mer effektive velferdstjenester. I tre tiår har de, sammen med NHO og den konservative tankesmia Civita, ledet an i et ideologisk korstog mot kommunene. De er betalt for å tale sine medlemmer og velgeres sak og rykker ut på kort varsel. Deres jobb er å framstille det som udiskutabelt at privat er bedre enn offentlig. Trude Wester, som selv driver privat omsorg i Tromsø, sier til avisa iTromsø 11.11.16 at det åpenbart er en forskjell på privat og offentlig omsorg, og at folk velger privat fordi det er bedre enn det offentlige. Hun baserer denne sannheten på at 50 personer i Tromsø har valgt hennes selskap. En merkelig konklusjon når 1600 fortsatt velger kommunen!

Tromsø kommune har tusener av ansatte som jobber til alle døgnets tider for å gjøre livet så godt som mulig for de som er avhengig av hjelp for å kunne bo hjemme til tross for sykdom eller funksjonsnedsettelser. De gjør en formidabel jobb. Jeg reagerer sterkt på at en privat aktør som har avtale med kommunen, påstår at hennes ansatte gjør en bedre jobb enn kommunens egne ansatte. Det er en grov nedvurdering av våre ansatte som fortjener heder, ros og oppmuntring for jobben de gjør. Det er de som holder velferdssamfunnet oppe!

Tjenestekonsesjonene

Kommunen fatter vedtak om antall timer og hva slags hjelp den enkelte søker får, uansett hvem de velger til å utføre tjenestene. Tjenestekonsesjonene som det borgerlige byrådet har signert, kan bare benyttes av de som bor i sentrumsnære områder. Ordningen bryter dermed med prinsippet om universalitet. Det lønner seg nemlig ikke økonomisk for private å drive virksomhet i distriktet på grunn av spredt bosetting og store avstander. Mens alle betaler skatt som finansierer velferden, er det innført et skille mellom folk avhengig av hvor i kommunen de bor. Et stort innslag av private i sentrale områder vil føre til at det blir relativt dyrere for kommunen å gi omsorg til alle uansett bosted. Egenregi er derfor mest solidarisk og er det som vil sikre velferd for alle også i framtida.

Civita skriver i iTromsø forleden at det er vanskelig å se hva ulempene ved å slippe private aktører inn i hjemmetjenesten skulle være. Det kan sikkert være vanskelig hvis man velger å se bort fra de utallige rapportene om det motsatte fra stadig flere kommuner. Innslaget av private leverandører i hjemmetjenesten medfører mye ekstra administrasjon for kommunen. Fakturaer skal sjekkes, tilganger til journalsystemet skal sikres. En del av de som jobber privat er også ansatt i kommunen. Private har ikke adgang til kommunens IT-system. Det krever mye ressurser å åpne og lukke tilgang. Kommunen anslår at det forholdsvis lille innslaget av privat omsorg vi har i dag, representerer en årlig merkostnad på 300 000 kroner bare i administrasjon.

En kreftpasient som velger privat omsorg, får i tillegg hjelp av kreftsykepleier fra kommunen. Det hadde selvsagt vært mer rasjonelt for kommunen å kunne gi helhetlig omsorg. I stedet må det en krevende samhandling til mellom kommunens kreftsykepleier og den private leverandørens ansatte hjemme hos den syke. De rapporterer i tillegg til forskjellige ledere. Det er kommunen som har trygghetsalarmene og som rykker ut når alarmen går. Siden kommunens ansatte ikke kjenner historien til de som bare har privat hjemmehjelp, skaper det større usikkerhet for begge parter.

Forsvar den nordiske velferdsmodellen

Den nordiske velferdsmodellen som gjør at vi gang på gang har blitt utnevnt til verdens beste land å bo i, kan bare forsvares dersom det er stor oppslutning om fellesløsningene. Den vil ikke kunne videreføres hvis vi privatiserer og fragmenterer tilbudet på flere selskap som konkurrerer med hverandre i stedet for å samarbeide. Tre tiår med markedsretting av offentlig sektor har skapt få suksesshistorier. Stadig flere kommuner tar nå drift av både sykehjem og hjemmetjenester tilbake i egenregi eller prioriterer ideelle aktører på grunn av dårlige erfaringer, spesielt med de store kommersielle selskapene som har sitt hovedfokus på fortjeneste på bekostning av kvalitet, sikkerhet og arbeidsmiljø.

Som byråd for helse og omsorg var jeg sammen med fagpersoner og tillitsvalgte på studiebesøk i København i vår. I Danmark er det ikke lov å privatisere sykepleietjenester, men 30% av hjemmehjelpstjenesten i hovedstaden var privatisert. Det var hele tiden konkurranse mellom de private og mellom private og kommunen. For å sikre at brukerne fikk de tjenestene de hadde krav på, hadde kommunen utvikle et nitid kontrollystem som var svært ressurskrevende og overlot lite til faglig skjønn. Da kommunen innførte tillitsreformen i eldreomsorgen i 2009, tok de ansvar for å skolere de privatansatte på lik linje med de kommunale i de nye systemene. Det ville ikke være mulig å gjøre de nødvendige forandringene uten at de private fikk samme opplæring som de kommunalt ansatte. Innovasjon og omstilling i kommunen blir altså vanskeligere og dyrere når deler av tjenestene utføres av ansatte med arbeidsgivere som ikke deler samme mål og verdier.

Fokus på rehabilitering og mestring

Framtida vil kreve en helt annen måte å organisere omsorgen på enn i dag. Det vil bli mer fokus på rehabilitering og mestring, større fokus på brukernes ønsker og behov, mer involvering av samfunnet rundt og mer bruk av velferdsteknologi. Tromsø kommune har vedtatt å utvikle en tillitsreform i helse og omsorg. Reformen vil inkludere nye måter å involvere brukerne og de pårørende. Omsorgen skal preges av mer deling og samarbeid, mer erfaringsbasert kunnskap, mer faglighet og større nærhet til beslutningene. Det er vårt felles ansvar å få det til.

Både smak og behag

 Jeg får mange henvendelser fra brukere og pårørende om maten som leveres fra ISS» nye storkjøkken. Noen sier maten er smakløs. De savner litt krydder eller en god saus. Andre mener det ikke er nok mat. De blir ikke mette. Flere sier den er kjedelig og lite variert. Pårørende er bekymret for om deres kjære får i seg nok næring.

Gunhild Johansen, byråd for helse og omsorg (SV)

Portrett av Gunhild Johansen

Stadig flere kommuner går nå bort fra sentralkjøkken. Sykehjemmene vil lage maten selv. Den skal ikke komme nedkjølt fire dager etter at den er laget i plastdunker for å bli oppvarmet i vannbad eller mikrobølgeovner. Det bør også bli politikken i Tromsø, skriver Gunhild Johansen

Dette er signaler kommunen tar på største alvor. Mat er viktig både for helse og trivsel. Sykdom kan ofte føre til redusert appetitt, og da er det spesielt viktig at maten smaker godt. For andre er måltidene høydepunkter på en dag der det ikke skjer like mye som da de var friske og i full aktivitet. Da skal det helst være noe godt man gleder seg til. Mange som er blitt alene, forteller at de synes det er trist ikke å ha noen å spise sammen med. Måltid er noe man skal dele. Må man spise alene, er det i hvert fall viktig at maten er innbydende og smaker godt.

Mange sykehjem og omsorgsboliger er klar over dette og prøver å gjøre måltidet til en liten feststund. Bordene pyntes og det skapes en trivelig atmosfære der alle blir tatt godt vare på. Når maten settes på bordet, er det viktig at den ser delikat ut. Litt dill på potetene, en tomat til pynt eller en sitronskive til fisken gjør en stor forskjell. Ikke alle skal ha salt mat, så bordsalt, pepperkvern og litt forskjellig krydder etter den enkeltes smak må settes fram. Ingen skal behøve å gå fra bordet sulten. Det skal være mat nok, og maten skal være næringsrik slik at man unngår underernæring.

Dette er vår klare målsetting. Kommunen har jevnlige møter med ISS der vi går igjennom tilbakemeldingene vi får, både positive og negative. Vi følger hele tiden opp at de leverer det vi har bestilt. Det er ikke her det skal spares. Men vi kommer ikke bort fra at dette er masseproduksjon. Hver dag spiser 700 tromsøværinger maten som lages i storkjøkkenet i Tromsdalen. Ikke alle liker det samme. Noen vil ha fisk og grønnsaker så ofte som mulig, mens andre synes kjøttkaker er best.

For å være sikker på at maten som produseres holder mål både når det gjelder smak, næringsinnhold, mengde, variasjon og utseende skal kommunen gå igjennom bestillingen vår på nytt sammen med blant annet sykepleiere, leger, ernæringsfysiologer og brukerrepresentanter. Det er noen år siden sist en slik gjennomgang ble foretatt. Brukergruppen har forandret seg. Mange yngre har kommet til og dagens eldre er vant til annen mat enn deres foreldre igjen. Vi ønsker å finne ut mer om hva som er foretrukket, sunn og velsmakende mat for målgruppen.

Stadig flere kommuner går nå bort fra sentralkjøkken. Sykehjemmene vil lage maten selv. Den skal ikke komme nedkjølt fire dager etter at den er laget i plastdunker for å bli oppvarmet i vannbad eller mikrobølgeovner. Det bør også bli politikken i Tromsø. Otium Bo- og velferdssenter bygges dessverre uten kjøkken. Når nye Kroken nå planlegges, mener jeg kjøkken må være med. Trenden går i retning smått og nært og det er bra.

Det forrige byrådet konkurranseutsatte matproduksjonen og inngikk en 5-årskontrakt med det private selskapet ISS om all matlevering til kommunen gjeldende fra september 2015. Vårt handlingsrom er dermed begrenset til å følge opp at de leverer det vi bestiller. Det gjelder så vel tørrmat som middager. Det krever tett oppfølging og mange vanskelige diskusjoner. For det er kommunen som til syvende og sist er ansvarlig for at maten holder den kvaliteten den skal ha. Men det er unektelig blitt et mer fremmedgjort system enn vi hadde tidligere da kommunen sto for alt selv.

«Noen burde sett det»

Byrådet har som mål å skape et godt livsgrunnlag for alle og bidra til å utjevne sosial ulikhet. Alle barn og unge skal ha mulighet til å delta i idrett og kulturelle opplevelser, uavhengig av foreldrenes betalingsevne.

av Gunhild Johansen, Byråd for helse og omsorg (SV)

I Tromsø lever nærmere 800 barn i familier med vedvarende lav inntekt. Antall barn som lever i familier med årlig lavinntekt er høyere. Det er i tillegg en rekke familier som lever med inntekter høyere enn lavinntektsgrensene satt av EU, men som likevel er relativt fattige på grunn av høye utgifter. Fattigdom kan føre til sosial ekskludering i barnehage og skole og skape sår som aldri vil gro.

Portrett av Gunhilf Johansen

Gunhild Johansen mener det vil vise seg å være verd hver ei krone å gi barn og unge tilgang til kino, teater, museum, Polaria, svømming, bowling, Vitensenteret osv.

På seminaret Voksne for barn som ble arrangert i Tromsø forrige uke, fikk vi historier om hvordan det er å vokse opp som barn i en fattig familie. «Noen burde sett» at Sara aldri kom i bursdager selv om hun ble invitert, at hun sjelden ble med på skiturene med klassen der det var forventa å ha med grillmat osv. Noen burde sett – og gjort noe med det.

Tromsø kommune er med i et omfattende nasjonalt prosjekt til bekjempelse av fattigdom i barnefamilier som ble startet for et år siden. Prosjektet spenner fra systemnivå der man utvikler langsiktige løsninger, til individnivå der strakstiltak settes inn direkte rettet mot barnefamilier.

Gjennom utstyrsbasen der Kultur og idrett samarbeider med Tromsø Røde Kors, har flere hundre barn og unge fått låne fritidsutstyr som ski, sykler, akebrett, skøyter og telt gratis. Det bidrar til at mange kan være med på aktiviteter som de ellers ikke ville hatt muligheter til. Det er også laget en Aktivitetsguide i samarbeid med Tromsø Idrettsråd, der 30 barn som har stått utenfor idretten nå er hjulpet inn i aktivitet.

Denne uka vedtar byrådet å utrede etablering av et «Opplevelseskort» i et samarbeid med flere private aktører. Dette kortet vil gi barn og unge gratis adgang til kultur- og fritidsaktiviteter som ikke er organisert gjennom lag og foreninger. For eksempel vil kortet kunne gi adgang til kino, teater, museum, Polaria, svømming, bowling, Vitensenteret osv.  Flere kommuner har allerede innført et slikt kort for barn mellom 2 og 16 år, og stadig flere kommer etter.

Byrådet støtter at det settes i gang et arbeid der det lages kriterier for tildeling av et slikt kort, hvilke aktiviteter som skal legges inn i kortet og hvilke kostnader det vil ha for kommunen. Vi er ganske sikre på at det snart vil vise seg å være verd hver eneste krone.