Forslaget til liste ved kommunevalget neste høst

I dag presenterte nominasjonskomiteen i Tromsø SV sitt forslag til kommunevalgliste til valget neste høst.Lista avgjøres endelig på nominasjonsmøtet 28. november. På nominasjonsmøtet møter alle medlemmene Tromsø SV med forslags og stemmerett.

Bilde av Gunhild Johansen, Benjamin Notkevich og Pål Julius Skogholt

Gunhild johansen (til venstre), Benjamin Notkevich og Pål Julius Skogholt er foreslått på de tre første plassene på lista.

På førsteplass foreslår de Pål Julius Skogholt. Skogholt er i dag gruppeleder i kommunestyret og leder i Tromsø SV. Han har tidlegare vært fylkesråd for utdanning og statssekretær i næringsdepartementet. Han er utdanna Master of Marine Management og har jobba i Eksportutvalget for fisk (nå Sjømatrådet), Senter for fjernmåling og som nordnoregrådgiver i SV.

Gunhild Johansen er foreslått på andreplass. Ho har tre perioder bak seg i kommunestyret, varaordfører 2007 til 2011 og byråd i 2015-16. Johansen har lang fartstid i fagbevegelsen. Ho var nestleder i Norsk Kommuneforbund (nå Fagforbundet) nasjonalt i ni år. Johansen er bioingeniør, men er nå formannskapsmedlem.

Benjamin Notkevich er foreslått på tredjeplass. Han er medlem av kommunestyret i innevørende periode og jusstudent i tillegg til å vere aktiv sjakkspiller.

Åsne Høgetveit er stipendiat på Universitetet i Tromsø i russisk kultur. Arbeider med russisk film, makt og moral, og kvinner. Sat på fylkesinget for SV i Telemark i 2003 og var då den yngste fylkestingsrepresentanten i landet. Ho er vara til kommunestyret i Tromsø i denne perioden, og foreslått på fjerdeplas av komiteen.

På femteplass foreslår komiteen Abdalla Ali Mohammed. Han jobbar med IKT i StatPed, nestleder i Tromsø kommunes integreringsråd og er medlem av styret i Tromsø SV.

På sjetteplass foreslår komiteen SUeren Maja Sandvik Lockert. Lockert er lærarskolestudent på UiT.

Heile listeforslaget er som følger:

Plass Navn Krets Født år Yrke Mrk
1 Pål Julius Austrem Skogholdt Mortensnes 1971 Politiker Kumulert
2 Gunhild Johansen Sommerlyst 1950 Pensjonist Kumulert
3 Benjamin Arvola Notkevich Sommerlyst 1993 Student Kumulert
4 Åsne Høgetveit Sentrum 1985 Stipendiat Kumulert
5 Abdalla Ali Mohammed Reinen 1968 IKT-rådgiver Kumulert
6 Maja Sandvik Lockert Bjerkaker 1998 Student Kumulert
7 Leif Petter E. Hansen Mortensnes 1977 Organisasjonsarbeider
8 Marie Hella Lindberg Bjerkaker 1990 Rådgiver
9 Mathias Hogne Kjerstad Sommerlyst 1993 Jurist
10 Reidun Heggen Sentrum 1992 Student
11 Tonje Braathen Kvaløysletta 1962 Førsteamanuensis
12 U. Oden Singarajah Sentrum 1966 Avdelingsleder
13 Johanne Lunde Hamna 1992 Barne- og ungdomsarbeider
14 Anders Lind Sentrum 1986 Førstekonsulent
15 Birgitte Laksforsmo Hamna 1999 Elev vgs
16 Martin Sollund Krane Fagereng 1979 Demokratiforsker
17 Jeanine Ringstad Mortensnes 1983 Butikkleder
18 Stein Valkoinen Mortensnes 1964 Selvstendig næringsdrivende
19 Bi Haavind Kaldfjord 1953 Rådgiver
20 Bjarne Rohde Stakkevollan 1980 Rådgiver
21 Ingrid Hovda Lien Kroken 1974 Rådgiver
22 Elias Crogh Kvaløysletta 2001 Elev vgs
23 Norun Kristine Kjerstad Sommerlyst 2000 Elev vgs
24 Frode Haugsvedt Henriksen Sommerlyst 1982 Redaksjonssekretær
25 Gerd Bjørhovde Sommerlyst 1943 Professor
26 Hallvard Tjelmeland Sentrum 1952 Professor
27 Heidi Marie Helberg Stakkevollan Vernepleier
28 Stein Sivertsen Mortensnes 1952 Arbeidsleder
29 Julie Wilhelmsen Fagereng 1988 Fagforeningsleder
30 Helge Theodor Christiansen Breivika 1998 Student
31 Johanne Østengen 1996 Protesemaker
32 Isak Kjerstad Sommerlyst 2000 Elev vgs
33 Sølvi Bangsund Mortensnes 1967 Klinikkleder
34 Jan Cato Pedersen Kvaløysletta 1983 Rørlegger
35 Ida Wood Aasland Mortensnes 1986 Helsesekretær
36 Jon Lund Machlik Sommerlyst 1996 Kampanjesekretær
37 Rita-Kristin Hansen Hamna 1973 Prosjektleder
38 Laila Ingelin Jakobsen Hamna 1991 Bilmekaniker
39 Jørund Jørgensen Bjerkaker 1980 Seniorrådgiver
40 Åshild Fause Bjerkaker 1955 Førsteamanuensis
41 Leif Magne Tangen Sentrum 1978 Kurator
42 Elsa Sundsvoll Mortensnes 1955 Tannlege
43 Marek Cuhra Breivika 1965 Forsker
44 May-Britt Ellingsen Sentrum 1956 Forsker
45 Paul Jensen Kaldfjord 1955 Fisker
46 Randi Rønning Balsvik Fagereng 1939 Professor
47 Trygve Kristoffersen Sommerlyst 1996 Mekanikerlærling
48 Sigrid Bjørnhaug Hammer Kvaløysletta 2001 Elev vgs
49 Torgeir Knag Fylkesnes Sommerlyst 1975 Stortingspolitiker
Kvinner 25
Menn 24
Forhåndskummulert 6

Vi tar forbehold om at det kan vere mindre feil på lista med tanke på yrkestittel og alder.

Vis raushet i hverdagen!

Av Gunhild Johansen, formannskapsmedlem i Tromsø (SV)

FNs bærekraftsmål nummer 3 handler om god helse. Mental helse er en minst like viktig faktor for livskvalitet som fysisk helse. Som det riktig påpekes – hodet er en viktig del av kroppen! Derfor arrangerer WHO – Verdens helseorganisasjon – Verdensdagen for psykisk helse den 10. oktober hvert år.

I Norge er det Mental Helse som koordinerer den nasjonale kampanjen på oppdrag fra Helsedirektoratet. Kommuner, helseforetak og frivillige organisasjoner markerer dagen lokalt. Temaet for Verdensdagen i år er raushet. Målet er å øke kunnskap og åpenhet om at alle har en psykisk helse, øke kunnskapen om hva som gir gode levevaner og utfordre folk til å vise raushet overfor hverandre i hverdagen.

Omlag halvparten av den norske befolkningen vil oppleve å ha psykiske problemer en eller flere ganger i løpet av livet. Det store flertallet blir friske. Åpenheten omkring psykiske lidelser har heldigvis ført til at mange søker hjelp tidlig eller tør å snakke om det til personer de har tillit til. Som ved somatiske plager gjelder tidlig innsats, lavterskeltilbud og riktig behandling. Noen ganger er den beste medisin mye omsorg, mye tillit og mye kjærlighet.

Raushet er et fint ord som inneholder veldig mye. En bydel i Oslo har tatt det litt lenger og sagt at deres motto for dagen er kjærlighet. Kjærlighet uten raushet er ikke kjærlighet, så begrepene henger veldig sammen. Raushet er noe vi ønsker mellom mennesker i alle sammenhenger – på skolen, i arbeidslivet, i organisasjonslivet, i politikken, i alle sosiale sammenhenger. Et raust samfunn oppfordrer folk til å bry seg om hverandre og vise det i praksis. Tromsø kommune har som motto å være et varmt og inkluderende samfunn – det fordrer raushet!

Alle barn skal bli møtt med ubetinget kjærlighet og ubegrenset raushet fra sine foresatte. God psykisk helse starter allerede i mors liv, og de to første leveårene har ekstra stor betydning. Den ubetingede kjærligheten som spedbarn skal oppleve, må tilpasses når de vokser til. Voksne kan sette grenser med vennlighet. Å kunne sette grenser er viktig for vår psykiske helse. Vold og overgrep er grenseoverskridende og kan forårsake at barn får problemer med å ivareta sitt egenverd.

Uansett alder trenger vi alle å bli møtt med tillit og aksept. I min jobb i politikken, er raushet overfor meningsmotstandere noen ganger mangelvare. Men vi hadde aldri orket å engasjere oss nær sagt døgnet rundt dersom vi ikke også opplever å blir lyttet til, bli forstått og heiet på innimellom! Det må være en overvekt av positive opplevelser for at man skal klare å stå i en slik rolle over tid.

Da Kjell Magne Bondevik var statsminister og fortalte at han hadde gått på en psykisk smell og ble sykemeldt, ble han møtt med mye empati og omtanke. Det har han mange ganger takket for. Selv store gutter trenger å bli møtt med raushet!

For at vi skal kunne være rause mennesker mot andre, må vi tillate oss å være raus med oss selv. Vi gjør alle dumme ting som vi angrer i ettertid, men det er viktig å lære av egne feil og tilgi oss selv. Mange er så selvkritiske at de bruker lang tid på å bearbeide egne feilgrep selv lenge etter at alle andre har glemt og tilgitt. Vi er ofte vår egen største kritiker. Å være raus med seg selv betyr ikke at vi skal slutte å ta hensyn til andre, men at vi kan gå videre som mennesker i en erkjennelse av at vi ikke er feilfri. Og at det er godt nok. Da blir det lettere å akseptere at også andre har sine feil og mangler.

Men for noen kan det være vanskelig å gå videre. Selvmord er den nest vanligste dødsårsaken i aldersgruppen 15-29 år i Norge. Dette er noe vi må ta på alvor. Selvmord begås noen ganger av mennesker som føler at de ikke har fått sin plass i samfunnet, at det ikke spiller noen rolle om de er blant oss eller ikke, eller til og med at verden kan bli bedre om de blir borte. Det kan starte ganske uskyldig:

Han er en liten bleikfis. Stakkarsleg.

Lite flink på skulen, og lite til kar

i frikvarteret og. Fekk ingen kameratar

og vart erta og plaga, som ventande var.

Så hende det noko. Ei jente i klassa,

litt eldre enn han, og flink og ferm og stor,

tok han reint uventa under sine venger;

«Stopp! Vil de versgo vere folk mot´n Tor!»

Alle lystra henne. Han fekk det mykje betre.

Gjekk stadig einsam, men fekk gå i fred.

Så vart han overmodig. Gutane dreiv på

med noko slags kappestrid, og han gav seg med.

Og dumma seg ut. Som eit sprellande insekt

tumla han i vegen for dei. Alle lo.

Og midt i tummelen trudde han han hørte

at den som lo høgst av alle, var ho.

«Forlis» er kan hende for sterkt eit ord å bruke

om det som var hendt. Det var da så smått.

Berre at ho uklart kjende skam, og berre

at hans tillit til henne var knust for godt.

(Forlis? Av Halldis Moren Vesaas)

Relasjoner blir styrket når venner, familier og kollegaer er rause med hverandre, viser forståelse for ulikheter, nysgjerrighet og respekt, samt gir ros og tilbakemeldinger som styrker og ikke ekskluderer. Vi kan lytte, være interessert i andres meninger, invitere inn i kretsen også de som er annerledes enn oss selv. «Oppmerksomhet er den sjeldneste og reneste formen for sjenerøsitet», hevdet den franske filosofen Simone Weil.

Jeg har i mine år i politikken kommet i nær kontakt med mange av de som jobber innen feltet – i kommunen, på Fontenehuset, Crux-huset, Blå Kors, BAR, Smiso, Kafe X, Rio, Marborg, Kirkens Bymisjon. I Tromsø er vi så heldige at vi har veldig mange frivillige organisasjoner som gjør en formidabel innsats i tillegg til alle de som jobber i kommunen. Jeg har også møtt mange som søker til disse plassene for å få hjelp og støtte.

Det jeg har erfart her er noe av det mest givende i min rolle som politiker. Det nytter. Jeg ser resultater i form av folk som forteller at de nå har fått seg jobb etter mange år utenfor arbeidslivet. Noen har gått seg friske i lag med mange andre som også har oppdaget at hodet og kroppen henger sammen! Andre har begynt å studere fordi noen har sagt at de tror de kan klare det og som er der og støtter dem hvis det butter imot. Jeg møter entusiasme og takknemlighet. Og ikke minst – jeg møter stolte ansatte som bruker raushet som sitt aller viktigste arbeidsredskap.

Nytt fra kommunestyret i april

Det har dessverre tatt meg tid å få gjort ferdig rapporten frå kommunestyremøtet 26. april. Eg har mange gode unnskyldningar. Vi har hatt møte med Kirsti Bergsø, vi har hatt 1. mai og ikkje minst så var det eit valdsamt maratonmøte. Når desse møta er over har i alle fall eg mest lyst til å glømme alt og berre trekke dyna over hovudet, men med god hjelp frå Gunhild Johansen så vart det rapport denne gongen og. 

Det var Pål Julius Skogholt, Gunhild Johansen, Benjamin Arvola Notkevich og Terje Håkstad som representerte SV i dette møtet. Det var nok scooter, økonomi og helsesakene som skapte mest debatt i dette møtet.

I SV-gruppa vart vi ikkje heilt samd ei scootersakene denne gongen. Sakene gjaldt dispensasjon for køyring av hundeløyper og for snowboardfotografering/filming. SV meiner at vi skal vere forsiktige med å gje dispensasjon for motorferdsel i utmark. Spesielt der vi kan forvente at fleire vil søke eller der dispensasjonen gjeld gjentatt køyring. Samstundes skal det vere mogleg å få dispensasjon til å drive næringsverksemd. I kommunestyret vart det fleirtal mot den dispensasjonen som gjaldt oppkøyring av hundeløype, medan fleirtalet gav dispensasjon for også for filming. Så er det jo slik at saksbehandlingstida på desse søknadane var så lang at det ikkje får noko reell betydning. Vinteren er jo snart over.

Økonomi

Kommunestyret gjekk gjennom grunnlagsdokumentet for arbeidet med budsjett for neste år. Dette skal gje administrasjonen retningsliner for korleis dei skal arbeide med budsjettet.

Saman med Ap og Raudt foreslo vi og det vart vedtatt at hovudprioriteringa i neste budsjett skal vere bustadbygging. Dokker huska kanskje det oppslaget i media for ei stund sia om han som måtte betale over 9000 kroner til kommunen for en naudbustad. Dette viser med all tydelegheit at vi treng fleire kommunale utleigebustader i denne kommunen. Dette vil koste men er heilt naudsynt. Vidare hadde administrasjonssjefen foreslått at eigedomsskatten skulle aukast med 26 millionar til neste år. Det gjekk vi mot. Vi har auka eigedomsskatten og vi skal innføre bompengar. Då er det ikkje rom for å auke eigedomsskatten meir. Snarare bør vi arbeide for at den skal ned.

Sak 91/17 BARNEBOLIGER PÅ SOMMERLYST

Gunhild Johansen

Gunhild Johansen gjør en viktig jobb for SV og fot Tromsø som leder i Helse- og velferdskomiteen

Kommunen skal bygge 2 barneboligene og 8 avlastningsplassene som erstatning for Nansenveien som er stengt pga. dårlig bygningsmasse. Tomta der den gamle gymsalen på Sommerlyst ligger, gir ideell samordning mellom boligene og skolen. Transportbehovet reduseres betraktelig og for de som skal bo der, betyr det mer stabilitet og trygghet i hverdagen. En god sak som ble enstemmig i kommunestyret.

Sak 92/17 FOLKEHELSEOVERSIKT FOR TROMSØ

For første gang er det utarbeidet en folkehelseoversikt for Tromsø. Dokumentet danner et godt grunnlag for å jobbe videre med det som skal bli en folkehelseplan.

Når vi får folkehelsekoordinatoren og arbeidsgruppene på plass, vil Tromsø være godt i gang med å oppfylle de nasjonale målene for folkehelse – at vi skal være blant de tre landene i verden med høyest forventet levealder, skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen og gjøre det enklere å ta sunne valg.
Vedtatt.

Sak 93/17 ORGANISERING AV HELSE OG OMSORGSTJENESTEN FASE 3

Hvis vi skal klare utfordringene i framtida, vil vi måtte samhandle med ressurser utenfor kommuneforvaltningen. Vi er på vei bort fra servicesamfunnet der innbyggerne er brukere eller kunder, over mot fellesskapssamfunnet, av noen kalt Kommune 3.0, der innbyggerne blir medspillere som skal bidra til fellesskapet. Det vil kreve en kultur- og holdningsendring både i kommuneorganisasjonen og i samfunnet for øvrig. Tillitsreformen er sprunget ut av samme erkjennelse av hva vi står overfor av utfordringer.

De overordna målene er:
* Forsvarlige helse- og omsorgstjenester med riktig kvalitet til alle pasient- og brukergrupper
* Likeverdig tilbud uavhengig av diagnose, alder, bosted i kommune, inntekt, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon
* Variert og fleksibelt tilbud som ivaretar hensynet til befolkningens endrede behov og krav.

Den utviklingen vi nå er inne i skal ruste Tromsø kommune til enda bedre å kunne gi helhetlige tilbud til befolkningen, med tverrfaglig samarbeid, tydelig ansvar, definerte oppgaver og avklarte roller i forhold til å ivareta helheten rundt brukeren. Det skal være fokus på god ledelse, robuste fagviljø med fokus på kvalitetsutvikling og innovasjon, godt medarbeiderskap, folkehelse, forebygging og tildlig innsats.
Vedtatt.

94/17 SLT

I et tiltak for gutta samarbeider SLT-koordinatoren med Utekontakten, som gjør et stort arbeid som vi politikere ikke alltid er klar over. Dette er et prosjekt for gutter i ungdomsskolen der andre tiltak ikke har hatt tilstrekkelig effekt og det er et tydelig behov for andre alternativer.

Prosjektet består av villmarksterapi og en forsterket oppfølgingsfase med alternativ skoledag med friluftsliv, aktivitet og temabaserte gruppesamtaler. Utekontakten står for prosjektledelse. SLT-koordinatoren har ledet et samarbeid bestående av skole, fritid og barneverntjenesten, og vil våren 2017 sluttføre og evaluere prosjektet og se på mulighetene for utvikling og videre drift av tiltak. En veldig bra sak!

95/17 PROGRAM FOR UTVIKLING AV HELSE OG OMSORG

Kommunen er i en fase der vi både bygger infrastrukturen som vil gi oss en balansert omsorgstrapp, samtidig som vi endrer på hele organisasjonen og få den tilpasset den nye tida.

Tillitsreformen er en del av dette. Hvorfor skal vi ha en tillitsreform? Målsetningene er at pasientenes egne verdier og prioriteringer skal legges til grunn i utformingen av tjenesten til den enkelte. Faglige beslutninger skal tas pasientnært, det skal være god samhandling og felles forståelse mellom de som arbeider ansikt-til-ansikt med brukeren og de som tildeler tjenester. Rehabilitering og velferdsteknologi skal vurderes for alle for å se om det kan gi effekt. Dette er en reform som skal frigjøre kreativitet og motivere til innovasjon, og den kan derfor ikke ha alle svarene på forhånd. Målet er definert – veien blir til mens vi går.

Da danske politiskere startet tillitsreformen var målet intet mindre enn å bevare verdens beste velferdsstat. I Danmark er tillitsreformen nå en nasjonal reform som har gitt gode resultater både faglig og økonomisk. Også Sverige har nå offisielt forkastet NPM og innfører tillitsmodellen ut fra samme målsetning.

Laura Hartmann, tidligere forskningssjef i den svenske arbeidsgiverforeningens forskningsinstitutt, som ble kjent langt ut over Sveriges grenser da hun for noen år siden avslørte hvordan konkurranseutsettingen i helse og omsorg i Sverige hadde ført til dårligere tjenester, elendige arbeidsforhold og milliarder av offentlige kroner unndratt skatt og ført over til skatteparadis, leder nå den svenske regjeringas tillitsreform som skal gjennomsyre hele den svenske offentligheten fra stat til kommunal sektor.

Laura sier: «Problemet i dag er at profesjonene ikke opplever at de får utnyttet hele sitt potensial. Detaljstyringen blir et hinder for å kunne utføre en god jobb. Det handler om å gå fra måling for å detaljstyre til måling for å tilbakeføre kunnskap til profesjonene. Det er utrolig viktig at de virksomheter som vi finansierer med våre skattepenger, skaper verdi for innbyggerne og der er de ansattes kompetanse en avgjørende forutsetning.» I Sverige vil de gjøre forsøk som følges opp av forskere som vil gi vitenskapelige fakta om hva som fungerer.

Bård Kuvaas, professor ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI forklarer hvorfor Norge henger etter:

«Det som ser ut til å skille svenske politikere og byråkrater fra deres norske kolleger er at svenskene synes villige til å ta konsekvensene av forskning og empiri på området. NPM forkastes som overordnet styringsmodell fordi det kun tilsynelatende gir bedre styring, mens det tydelig har perverterte effekter på målsetningen om å bedre produktivitet og effektivitet.»

Saken ble vedtatt med tillegg om at leder for Helse og velferdskomiteen skal tiltre styringsgruppa.

117/17 STANS I UTLYSNING AV NYE TJENESTEKONSESJONER – saken ble utsatt på grunn av for lite tid.

Det var alt for denne gongen. Noko du lurer på? Spør oss!
Pål Jluius Skogholt, leiar i Tromsø SV
97077457

Rapport fra årets siste kommunestyremøte

Regiondebatt, boikott av okkuperte områder og et nytt kommunebudsjett med fokus på barn og unge og sårbare grupper er de viktigste stikkordene for det to-dager lange kommunestyremøtet i desember.

Ett Nord-Norge

Møtet startet med en interpellasjonsdebatt. Ap og SVs gruppeledere hadde sendt inn en felles interpellasjon der vi tar til orde for at Nord-Norge vil tjene på å stå samlet som én region. I debatten ble det fra SVs side lagt vekt på at en eventuell regionreform må være basert på frivillighet og lokale initiativ, og at det derfor er viktig at Tromsø kommunestyre diskuterer saken og får mulighet til å si sin mening. Det er også viktig at eventuelle nye og større regioner får tilført både oppgaver, ressurser og fullmakter. I SVs arbeidsprogram for inneværende periode står det for eksempel: «SV vil ha eit slagkraftigare regionnivå som kan gje demokratisk styring i spørsmål som går ut over dei grensene som utgjer fylkeskommunane i dag. Skal sjukehusa kome under tydeleg demokratisk kontroll, vil regionar, heller enn fylke, gje ei meir heilskapleg forvalting.» Arbeidsprogrammet gir ingen nærmere beskrivelse av hvor store regioner man ser for seg, eller hvilke fylker som eventuelt bør utgjøre nye regioner. Under avstemminga i kommunestyret var SVs gruppe delt 3 – 1 i denne saken. Interpellasjonsforslaget om at «Tromsø kommune mener at Nord-Norge bør være én region.» ble vedtatt med 36 stemmer.

Nei til kjøp av varer og tjenester fra israelsk-okkuperte områder

Rødts kommunestyrerepresentanter Mads Gilbert og Jens Ingvald Olsen hadde levert inn et privat forslag om at Tromsø kommune bør avstå fra å kjøpe varer og tjenester fra israelsk-okkuperte områder i Palestina, og fra andre okkuperte områder som Vest-Sahara. Debatten om forslaget ble til dels svært polarisert. Høyres gruppeleder Erlend Svardal Bøe hevdet at forslaget var «på grensen til antisemittisme». SVs Benjamin Arvola Notkevich holdt et svært godt og reflektert innlegg der han tilbakeviste at dette har noe med antisemittisme å gjøre. Han viste til at han selv har jødisk bakgrunn, og slo fast at den Israelske okkupasjonen av Vestbredden har blitt fordømt av FN så vel som en rekke andre internasjonale organisasjoner. Det private forslaget ble vedtatt med 25 mot 18 stemmer (Ap, Rødt, SV og Mdg støttet forslaget).

Et budsjett for barn og unge

På møtets andre dag vedtok kommunestyret nytt budsjett og ny økonomiplan for 2017-2020. SV lagt vekt på å skjerme skolebudsjettet mot en rekke usosiale kutt, blant annet var det lagt frem forslag om å øke SFO-prisen ut over normal prisstigning, og å kutte i voksentettheten på SFO. Vi har også vært opptatt av å sikre utbyggingen av nye omsorgsboliger for funksjonshemmede barn på Sommerlyst, og ny gymsal i normalhall på Storelva. Det at SV danner flertall sammen med Rødt og Ap gjør det mulig for oss å få gjennomslag for alt dette, og budsjettet ble vedtatt i henhold til Samarbeidspartienes forslag. Mer om budsjettet kan du lese i denne bloggposten.

De som representerte SV i dette kommunestyremøtet var Gunhild Johansen, Pål Julius Skogholt, Benjamin Arvola Notkevich og Ingrid Marie Kielland. Vi takker for tilliten i året som har gått og ser frem til årsmøte i januar.

God jul!

Hilsen Ingrid (gruppeleder

Framtidas omsorg er et felles ansvar

Gjennom et vedtak i kommunestyret i juni 2012 fikk det borgerlige byrådet fullmakt til å privatisere kommunale tjenester, uten å måtte ta sakene til kommunestyret. Vedtaket fra april 2015 om å lyse ut private tjenestekonsesjoner i hjemmetjenesten ble avgjort av byrådet. De vedtok også at det skulle lyses ut nye tjenestekonsesjoner hvert år framover. Målet var å privatisere mest mulig av kommunens virksomhet. Det nye politiske flertallet vil det annerledes. Vi vil stoppe privatiseringen. Vi mener det er feil vei å gå.

Gunhild Johansen er leder for Hele og omsorgskomitéen i Tromsø kommune

Høyresida har klokkertro på at privatisering skaper bedre og mer effektive velferdstjenester. I tre tiår har de, sammen med NHO og den konservative tankesmia Civita, ledet an i et ideologisk korstog mot kommunene. De er betalt for å tale sine medlemmer og velgeres sak og rykker ut på kort varsel. Deres jobb er å framstille det som udiskutabelt at privat er bedre enn offentlig. Trude Wester, som selv driver privat omsorg i Tromsø, sier til avisa iTromsø 11.11.16 at det åpenbart er en forskjell på privat og offentlig omsorg, og at folk velger privat fordi det er bedre enn det offentlige. Hun baserer denne sannheten på at 50 personer i Tromsø har valgt hennes selskap. En merkelig konklusjon når 1600 fortsatt velger kommunen!

Tromsø kommune har tusener av ansatte som jobber til alle døgnets tider for å gjøre livet så godt som mulig for de som er avhengig av hjelp for å kunne bo hjemme til tross for sykdom eller funksjonsnedsettelser. De gjør en formidabel jobb. Jeg reagerer sterkt på at en privat aktør som har avtale med kommunen, påstår at hennes ansatte gjør en bedre jobb enn kommunens egne ansatte. Det er en grov nedvurdering av våre ansatte som fortjener heder, ros og oppmuntring for jobben de gjør. Det er de som holder velferdssamfunnet oppe!

Tjenestekonsesjonene

Kommunen fatter vedtak om antall timer og hva slags hjelp den enkelte søker får, uansett hvem de velger til å utføre tjenestene. Tjenestekonsesjonene som det borgerlige byrådet har signert, kan bare benyttes av de som bor i sentrumsnære områder. Ordningen bryter dermed med prinsippet om universalitet. Det lønner seg nemlig ikke økonomisk for private å drive virksomhet i distriktet på grunn av spredt bosetting og store avstander. Mens alle betaler skatt som finansierer velferden, er det innført et skille mellom folk avhengig av hvor i kommunen de bor. Et stort innslag av private i sentrale områder vil føre til at det blir relativt dyrere for kommunen å gi omsorg til alle uansett bosted. Egenregi er derfor mest solidarisk og er det som vil sikre velferd for alle også i framtida.

Civita skriver i iTromsø forleden at det er vanskelig å se hva ulempene ved å slippe private aktører inn i hjemmetjenesten skulle være. Det kan sikkert være vanskelig hvis man velger å se bort fra de utallige rapportene om det motsatte fra stadig flere kommuner. Innslaget av private leverandører i hjemmetjenesten medfører mye ekstra administrasjon for kommunen. Fakturaer skal sjekkes, tilganger til journalsystemet skal sikres. En del av de som jobber privat er også ansatt i kommunen. Private har ikke adgang til kommunens IT-system. Det krever mye ressurser å åpne og lukke tilgang. Kommunen anslår at det forholdsvis lille innslaget av privat omsorg vi har i dag, representerer en årlig merkostnad på 300 000 kroner bare i administrasjon.

En kreftpasient som velger privat omsorg, får i tillegg hjelp av kreftsykepleier fra kommunen. Det hadde selvsagt vært mer rasjonelt for kommunen å kunne gi helhetlig omsorg. I stedet må det en krevende samhandling til mellom kommunens kreftsykepleier og den private leverandørens ansatte hjemme hos den syke. De rapporterer i tillegg til forskjellige ledere. Det er kommunen som har trygghetsalarmene og som rykker ut når alarmen går. Siden kommunens ansatte ikke kjenner historien til de som bare har privat hjemmehjelp, skaper det større usikkerhet for begge parter.

Forsvar den nordiske velferdsmodellen

Den nordiske velferdsmodellen som gjør at vi gang på gang har blitt utnevnt til verdens beste land å bo i, kan bare forsvares dersom det er stor oppslutning om fellesløsningene. Den vil ikke kunne videreføres hvis vi privatiserer og fragmenterer tilbudet på flere selskap som konkurrerer med hverandre i stedet for å samarbeide. Tre tiår med markedsretting av offentlig sektor har skapt få suksesshistorier. Stadig flere kommuner tar nå drift av både sykehjem og hjemmetjenester tilbake i egenregi eller prioriterer ideelle aktører på grunn av dårlige erfaringer, spesielt med de store kommersielle selskapene som har sitt hovedfokus på fortjeneste på bekostning av kvalitet, sikkerhet og arbeidsmiljø.

Som byråd for helse og omsorg var jeg sammen med fagpersoner og tillitsvalgte på studiebesøk i København i vår. I Danmark er det ikke lov å privatisere sykepleietjenester, men 30% av hjemmehjelpstjenesten i hovedstaden var privatisert. Det var hele tiden konkurranse mellom de private og mellom private og kommunen. For å sikre at brukerne fikk de tjenestene de hadde krav på, hadde kommunen utvikle et nitid kontrollystem som var svært ressurskrevende og overlot lite til faglig skjønn. Da kommunen innførte tillitsreformen i eldreomsorgen i 2009, tok de ansvar for å skolere de privatansatte på lik linje med de kommunale i de nye systemene. Det ville ikke være mulig å gjøre de nødvendige forandringene uten at de private fikk samme opplæring som de kommunalt ansatte. Innovasjon og omstilling i kommunen blir altså vanskeligere og dyrere når deler av tjenestene utføres av ansatte med arbeidsgivere som ikke deler samme mål og verdier.

Fokus på rehabilitering og mestring

Framtida vil kreve en helt annen måte å organisere omsorgen på enn i dag. Det vil bli mer fokus på rehabilitering og mestring, større fokus på brukernes ønsker og behov, mer involvering av samfunnet rundt og mer bruk av velferdsteknologi. Tromsø kommune har vedtatt å utvikle en tillitsreform i helse og omsorg. Reformen vil inkludere nye måter å involvere brukerne og de pårørende. Omsorgen skal preges av mer deling og samarbeid, mer erfaringsbasert kunnskap, mer faglighet og større nærhet til beslutningene. Det er vårt felles ansvar å få det til.

Rapport fra kommunestyremøtet i oktober

Møtet startet svært godt og hyggelig med en interpellasjon fremmet av SVs Gunhild Johansen og Rødts Hanne Stenvåg om situasjonen for lengeværende barnefamilier som bor på asylmottaket som nå skal legges ned. Et stort flertall i kommunestyret (minus FrPs representanter) stemte for at Tromsø kommune skal kunne tilby alternativ bosetting i Tromsø for de familiene som får innvilget dette. Kommunestyret vedtok også at vi gjerne vil bosette enslige mindreårige flyktninger fra det nedlagte mottaket som får innvilget asyl. Du kan lese mer om dette på vår hjemmeside http://www.tromsosv.no/la-barnefamiliene-bli-i-tromso/

Den store saken i denne månedens møte var Økonomirapport 2 som ble lagt frem i begynnelsen av oktober. Rapporten viser at det brukes om lag 100 millioner mer innenfor Helse- og omsorgssektoren i kommunen enn det som var budsjettert for 2016. Inntektene er også noe høyere enn budsjettert, men vi risikerer likevel et underskudd på 60 millioner kroner hvis prognosene fra rapporten slår til. Denne situasjonen er selvsagt alvorlig – ikke minst fordi merforbruk i Helse og omsorg er et velkjent problem som går igjen år etter år. Det er noe av bakgrunnen for at SV, Ap og Rødt i Kystens Hus-erklæringa (http://www.tromsosv.no/wp-content/uploads/2015/09/Kystens-hus-erklæringen-30sept2015-revidert.pdf) sa at vi vil gjennomføre en tillitsreform innenfor Helse- og omsorg.

I forbindelse med grunnlagsdokumentet for ny Økonomiplan som ble behandlet i august 2016 vedtok vi at det som en del av det økonomiske forbedringsarbeidet i kommunen skal gjennomføres en tillitsreform i samarbeid med de ansatte. For to uker siden vedtok Helse- og velferdskomiteen en uttalelse om innføring av tillitsreformen som et innspill til Økonomirapport 2. Vedtaket var fremmet av SVs komiteleder Gunhild Johansen sammen med Ap og Rødts representanter i komiteen. I media har opposisjonen fremstilt det som om tillitsreformen ble lagt på bordet uten skikkelig saksbehandling, men realiteten er altså at det var en oppfølging av et politisk vedtak, ikke et saksfremlegg. SV har stor tro på at en tillitsreform både vil gi bedre tilbud til våre innbyggere, bedre faglighet og bedre arbeidsvilkår for de ansatte, og bedre kontroll på økonomien. Mer om økonomirapporten og om tillitsreformen finner du her (https://ingridkielland.wordpress.com/2016/10/04/krise-na-igjen/), her (http://nordnorskdebatt.no/article/tromso-kommune-bor-innfore-en) og her (https://ingridkielland.wordpress.com/2016/10/25/tillit-faglighet-og-omsorg/).

Møtet behandlet en rekke reguleringssaker, blant annet Storgata 25 og Stakkevollveien 122-128. Reguleringsplanen for Storgata 25 ble vedtatt, mens Stakkevollveien 122-128 ble avvist i påvente av en større plan for området som også kan ivareta adkomsten til og fra Stakkevollveien på en bedre måte. Dette er viktig siden vi nå skal bygge ny sykkelvei og nytt kollektivfelt på Stakkevollveien for å bidra til bedre fremkommelighet for myke trafikanter og busspassasjerer. Da er det viktig at vi ikke samtidig ødelegger fremkommeligheten med nye adkomster som krysser sykkelvei og kollektivfelt. SVs nestleder i Byutvikling, miljø og transport-komiteen Pål Julius Skogholt har blogget om både Storgata 25 og Stakkevollveien 122-128 her: (http://www.skogholt.org/2016/10/storgata-25-kanskje-den-storste-saka-byutviklingskomiteen/)

Til slutt i møtet behandlet vi saken om drift av det nye livssynsnøytrale seremonirommet og krematoriet. SV mente i utgangspunktet at både seremonirommet og krematoriet burde driftes av kommunen. Dette ville sikre en reell verdinøytralitet, og var også viktig for Human-etisk forbund som representerer én av flere livssynsminoriteter i byen. Etter en lang debatt ble det lagt frem et kompromiss som også SV støttet seg til etter at vårt primære standpunkt om full kommunal drift hadde falt. Dette går ut på at seremonirommet skal driftes av kommunen, mens Kirkelig Fellesråd, som har ansvar for gravlundene skal drifte krematoriet.

SVs representanter i møtet var Gunhild Johansen, Pål Julius Skogholt, Benjamin Notkevich, Åsne Høgetveit (vara i én sak) og Ingrid Marie Kielland.

Hilsen Ingrid (gruppeleder)

La barnefamiliene bli i Tromsø

Tromsø SVs Gunhild Johansen la fram denne interpellasjonen i kommunestyret i dag sammen med Hanne Stenvaag fra Rødt. Gunhild Johansen argumenterer for at barnefamilier som har bodd lenge i Tromsø skal få fortsette å bo her når mottaket i byen stenger. Hele kommunestyret (med unntak av Frp) stemte for forslaget. 

Gunhild Johansen i kommunestyresalen

Gunhild Johansen tok opp situasjonen for barnefamilier i byen når mottaket legges ned

Kommunal avtale om alternativ mottaksplassering

UDI har besluttet å legge ned begge asylmottakene i Tromsø innen årsskiftet. De som i dag bor på mottakene vil bli flyttet til mottak andre steder i Norge. For noen kan det være mulig å få innvilget alternativ mottaksplassering i kommunen.

I dag befinner det seg 37 enslige mindreårige på mottaket i Grønnegata 105 og blant annet 3 barnefamilier på Tromsø Mottak. Noen av barnefamiliene har bodd i Tromsø i flere år og har blitt godt integrert i lokalsamfunnet gjennom barnehage, skole, nabolag og fritidsaktiviteter.

For å bøte på noen av ulempene ved å måtte flytte fra ett asylmottak til et annet, har UDI utarbeidet retningslinjer og rutiner for behandling av søknader om alternativ mottaksplassering. Formålet er å legge til rette for et tilpasset botilbud utenfor asylmottak til personer med særlige behov. Familier med barn vil kunne komme inn under bestemmelsene om alternativ mottaksplassering.

Alternativ mottaksplassering forutsetter at kommunen aksepterer å inngå avtale med UDI. UDI utbetaler et økonomisk tilskudd til kommunen basert på inngått avtale om alternativ mottaksplassering.

Dersom noen av barnefamiliene ved Tromsø Mottak ønsker å søke om tilpasset botilbud i Tromsø, og UDI etter en helhetsvurdering finner at de oppfyller vilkårene, bør Tromsø kommune stille seg positiv til en henvendelse om slik alternativ mottaksplassering.

Forslag til vedtak:

1. Tromsø kommune stiller seg positiv til å inngå avtale med UDI om alternativ mottaksplassering dersom det kommer søknader fra lengeværende barnefamilier som i dag bor på asylmottaket i Tromsø.

2. Tromsø kommune har ikke bosatt like mange enslige mindreårige flyktninger som vi har inngått avtale med IMDI om. Kommunen vil derfor signalisere kapasitet til å bosette enslige mindreårige fra EM-mottaket som eventuelt får vedtak om bosetting.

Rapport fra kommunestyremøtet i september: Barn og unge først

Tilstandsrapport for grunnskolen

I septembermøtet var det mange saker, men de aller viktigste for SV var de som handlet om barn og unge. Under behandlingen av tilstandsrapporten for grunnskolen fremmet Ap, SV og Rødt et forslag om å stryke en formulering fra rapporten om at ”målsetningen for Tromsøskole er at resultatene på de nasjonale prøvene skal ligge likt eller bedre enn landssnittet”.

Dette forslaget ble vedtatt med 27 mot 16 stemmer. Ap, SV og Rødts forslag om at ”det er et overordnet mål for Tromsø kommune at Tromsøskolen skal være en god skole å lære i. Vi ønsker at den skal være blant de beste i landet og gjennomgående god på indikatoren «læringsmiljø», «frafall» og «læringsresultata»” ble enstemmig vedtatt . Benjamin Notkevich som er SVs medlem i Utdannings- og oppvekstkomiteen holdt et svært godt innlegg om hvorfor læring er noe annet og mer enn det som måles i nasjonale prøver. Han understreket også at hensikten med de nasjonale prøvene er å fange opp elever som trenger hjelp og ikke å sammenligne skolene med andre.

Forslagsrett til ungdomsrådet

I forbindelse med behandling av høringssvar om ny kommunelov hadde SV i formannskapet fremmet forslag sammen med Ap og Rødt om at loven bør åpne for at ungdomsrådet gis forslagsrett i kommunestyrets organer i saker som angår ungdom. Dette er en sak fra SVs valgprogram som vi har forsøkt å få gjennomslag for tidligere, men der kommuneloven har blitt brukt som et argument mot slik forslagsrett.

Dessverre snudde Aps gruppe i kommunestyret slik at forslaget ikke ble vedtatt. SV fremmet også et forslag sammen med Rødt om at parlamentarisk styringsform ikke bør tillates. Dette forslaget fikk 12 stemmer og falt.

Fysisk aktivitet

To saker som fremmer fysisk aktivitet for barn og unge ble også vedtatt: Ramfjord IL fikk kommunal garanti slik at de kan bygge ny kunstgressbane for fotball, og Kroken Alpinpark fikk økt sin investeringsramme sånn at de skal kunne kjøpe inn nye snøkanoner og dermed utvide alpinsesongen med 1-2 måneder. I tillegg fikk Kråkeslottet barnehage, som er en ideell barnehage som drives uten profittmotiv, innvilget en kommunal garanti som vil gi dem lavere låneutgifter og mer penger som kan brukes på barna.

Kommunestyret behandlet også en rapport fra barnevernet til fylkesmannen der det fremkommer at kommunen ikke følger opp sine forpliktelser til tilsyn med barn i fosterhjem. Dette er alvorlig, men det jobbes for å bedre rutinene. Vi forventer at situasjonen bedres raskt.

 

SVs representanter i dette møtet var Ingrid M Kielland, Gunhild Johansen, Benjamin Notkevich og Terje Håkstad.

 

Hilsen Ingrid (gruppeleder)

 

PS. Dette var andre kommunestyremøte etter at ny formannskapsmodell trådte i kraft. Formannskapet har så langt hatt 10 møter (fast møte hver tirsdag). Vi behandler alle saker som har økonomisk konsekvens, og har hatt flere orienteringer fra den nye administrasjonssjefen om status for økonomien og arbeidet med nytt budsjett.

I august vedtok kommunestyret en rekke styringssignaler for budsjettarbeidet etter forslag fra SV, Ap og Rødt. En av punktene var at det ikke skal åpnes for ytterligere økninger av prosentsats eller taksgrunnlag for eiendomsskatt i perioden.

Økonomirapport 2 som ble presentert av administrasjonssjefen i går skal behandles i alle fagkomiteene og i formannskapet i løpet av de neste ukene, og av kommunestyret i slutten av oktober. En første kommentar til økonomirapport 2 fra formannskapsmedlem Ingrid M Kielland kan leses her: https://ingridkielland.wordpress.com/2016/10/04/krise-na-igjen/

 

 

Både smak og behag

 Jeg får mange henvendelser fra brukere og pårørende om maten som leveres fra ISS» nye storkjøkken. Noen sier maten er smakløs. De savner litt krydder eller en god saus. Andre mener det ikke er nok mat. De blir ikke mette. Flere sier den er kjedelig og lite variert. Pårørende er bekymret for om deres kjære får i seg nok næring.

Gunhild Johansen, byråd for helse og omsorg (SV)

Portrett av Gunhild Johansen

Stadig flere kommuner går nå bort fra sentralkjøkken. Sykehjemmene vil lage maten selv. Den skal ikke komme nedkjølt fire dager etter at den er laget i plastdunker for å bli oppvarmet i vannbad eller mikrobølgeovner. Det bør også bli politikken i Tromsø, skriver Gunhild Johansen

Dette er signaler kommunen tar på største alvor. Mat er viktig både for helse og trivsel. Sykdom kan ofte føre til redusert appetitt, og da er det spesielt viktig at maten smaker godt. For andre er måltidene høydepunkter på en dag der det ikke skjer like mye som da de var friske og i full aktivitet. Da skal det helst være noe godt man gleder seg til. Mange som er blitt alene, forteller at de synes det er trist ikke å ha noen å spise sammen med. Måltid er noe man skal dele. Må man spise alene, er det i hvert fall viktig at maten er innbydende og smaker godt.

Mange sykehjem og omsorgsboliger er klar over dette og prøver å gjøre måltidet til en liten feststund. Bordene pyntes og det skapes en trivelig atmosfære der alle blir tatt godt vare på. Når maten settes på bordet, er det viktig at den ser delikat ut. Litt dill på potetene, en tomat til pynt eller en sitronskive til fisken gjør en stor forskjell. Ikke alle skal ha salt mat, så bordsalt, pepperkvern og litt forskjellig krydder etter den enkeltes smak må settes fram. Ingen skal behøve å gå fra bordet sulten. Det skal være mat nok, og maten skal være næringsrik slik at man unngår underernæring.

Dette er vår klare målsetting. Kommunen har jevnlige møter med ISS der vi går igjennom tilbakemeldingene vi får, både positive og negative. Vi følger hele tiden opp at de leverer det vi har bestilt. Det er ikke her det skal spares. Men vi kommer ikke bort fra at dette er masseproduksjon. Hver dag spiser 700 tromsøværinger maten som lages i storkjøkkenet i Tromsdalen. Ikke alle liker det samme. Noen vil ha fisk og grønnsaker så ofte som mulig, mens andre synes kjøttkaker er best.

For å være sikker på at maten som produseres holder mål både når det gjelder smak, næringsinnhold, mengde, variasjon og utseende skal kommunen gå igjennom bestillingen vår på nytt sammen med blant annet sykepleiere, leger, ernæringsfysiologer og brukerrepresentanter. Det er noen år siden sist en slik gjennomgang ble foretatt. Brukergruppen har forandret seg. Mange yngre har kommet til og dagens eldre er vant til annen mat enn deres foreldre igjen. Vi ønsker å finne ut mer om hva som er foretrukket, sunn og velsmakende mat for målgruppen.

Stadig flere kommuner går nå bort fra sentralkjøkken. Sykehjemmene vil lage maten selv. Den skal ikke komme nedkjølt fire dager etter at den er laget i plastdunker for å bli oppvarmet i vannbad eller mikrobølgeovner. Det bør også bli politikken i Tromsø. Otium Bo- og velferdssenter bygges dessverre uten kjøkken. Når nye Kroken nå planlegges, mener jeg kjøkken må være med. Trenden går i retning smått og nært og det er bra.

Det forrige byrådet konkurranseutsatte matproduksjonen og inngikk en 5-årskontrakt med det private selskapet ISS om all matlevering til kommunen gjeldende fra september 2015. Vårt handlingsrom er dermed begrenset til å følge opp at de leverer det vi bestiller. Det gjelder så vel tørrmat som middager. Det krever tett oppfølging og mange vanskelige diskusjoner. For det er kommunen som til syvende og sist er ansvarlig for at maten holder den kvaliteten den skal ha. Men det er unektelig blitt et mer fremmedgjort system enn vi hadde tidligere da kommunen sto for alt selv.

«Noen burde sett det»

Byrådet har som mål å skape et godt livsgrunnlag for alle og bidra til å utjevne sosial ulikhet. Alle barn og unge skal ha mulighet til å delta i idrett og kulturelle opplevelser, uavhengig av foreldrenes betalingsevne.

av Gunhild Johansen, Byråd for helse og omsorg (SV)

I Tromsø lever nærmere 800 barn i familier med vedvarende lav inntekt. Antall barn som lever i familier med årlig lavinntekt er høyere. Det er i tillegg en rekke familier som lever med inntekter høyere enn lavinntektsgrensene satt av EU, men som likevel er relativt fattige på grunn av høye utgifter. Fattigdom kan føre til sosial ekskludering i barnehage og skole og skape sår som aldri vil gro.

Portrett av Gunhilf Johansen

Gunhild Johansen mener det vil vise seg å være verd hver ei krone å gi barn og unge tilgang til kino, teater, museum, Polaria, svømming, bowling, Vitensenteret osv.

På seminaret Voksne for barn som ble arrangert i Tromsø forrige uke, fikk vi historier om hvordan det er å vokse opp som barn i en fattig familie. «Noen burde sett» at Sara aldri kom i bursdager selv om hun ble invitert, at hun sjelden ble med på skiturene med klassen der det var forventa å ha med grillmat osv. Noen burde sett – og gjort noe med det.

Tromsø kommune er med i et omfattende nasjonalt prosjekt til bekjempelse av fattigdom i barnefamilier som ble startet for et år siden. Prosjektet spenner fra systemnivå der man utvikler langsiktige løsninger, til individnivå der strakstiltak settes inn direkte rettet mot barnefamilier.

Gjennom utstyrsbasen der Kultur og idrett samarbeider med Tromsø Røde Kors, har flere hundre barn og unge fått låne fritidsutstyr som ski, sykler, akebrett, skøyter og telt gratis. Det bidrar til at mange kan være med på aktiviteter som de ellers ikke ville hatt muligheter til. Det er også laget en Aktivitetsguide i samarbeid med Tromsø Idrettsråd, der 30 barn som har stått utenfor idretten nå er hjulpet inn i aktivitet.

Denne uka vedtar byrådet å utrede etablering av et «Opplevelseskort» i et samarbeid med flere private aktører. Dette kortet vil gi barn og unge gratis adgang til kultur- og fritidsaktiviteter som ikke er organisert gjennom lag og foreninger. For eksempel vil kortet kunne gi adgang til kino, teater, museum, Polaria, svømming, bowling, Vitensenteret osv.  Flere kommuner har allerede innført et slikt kort for barn mellom 2 og 16 år, og stadig flere kommer etter.

Byrådet støtter at det settes i gang et arbeid der det lages kriterier for tildeling av et slikt kort, hvilke aktiviteter som skal legges inn i kortet og hvilke kostnader det vil ha for kommunen. Vi er ganske sikre på at det snart vil vise seg å være verd hver eneste krone.

1 2 3 4