Vis raushet i hverdagen!

Av Gunhild Johansen, formannskapsmedlem i Tromsø (SV)

FNs bærekraftsmål nummer 3 handler om god helse. Mental helse er en minst like viktig faktor for livskvalitet som fysisk helse. Som det riktig påpekes – hodet er en viktig del av kroppen! Derfor arrangerer WHO – Verdens helseorganisasjon – Verdensdagen for psykisk helse den 10. oktober hvert år.

I Norge er det Mental Helse som koordinerer den nasjonale kampanjen på oppdrag fra Helsedirektoratet. Kommuner, helseforetak og frivillige organisasjoner markerer dagen lokalt. Temaet for Verdensdagen i år er raushet. Målet er å øke kunnskap og åpenhet om at alle har en psykisk helse, øke kunnskapen om hva som gir gode levevaner og utfordre folk til å vise raushet overfor hverandre i hverdagen.

Omlag halvparten av den norske befolkningen vil oppleve å ha psykiske problemer en eller flere ganger i løpet av livet. Det store flertallet blir friske. Åpenheten omkring psykiske lidelser har heldigvis ført til at mange søker hjelp tidlig eller tør å snakke om det til personer de har tillit til. Som ved somatiske plager gjelder tidlig innsats, lavterskeltilbud og riktig behandling. Noen ganger er den beste medisin mye omsorg, mye tillit og mye kjærlighet.

Raushet er et fint ord som inneholder veldig mye. En bydel i Oslo har tatt det litt lenger og sagt at deres motto for dagen er kjærlighet. Kjærlighet uten raushet er ikke kjærlighet, så begrepene henger veldig sammen. Raushet er noe vi ønsker mellom mennesker i alle sammenhenger – på skolen, i arbeidslivet, i organisasjonslivet, i politikken, i alle sosiale sammenhenger. Et raust samfunn oppfordrer folk til å bry seg om hverandre og vise det i praksis. Tromsø kommune har som motto å være et varmt og inkluderende samfunn – det fordrer raushet!

Alle barn skal bli møtt med ubetinget kjærlighet og ubegrenset raushet fra sine foresatte. God psykisk helse starter allerede i mors liv, og de to første leveårene har ekstra stor betydning. Den ubetingede kjærligheten som spedbarn skal oppleve, må tilpasses når de vokser til. Voksne kan sette grenser med vennlighet. Å kunne sette grenser er viktig for vår psykiske helse. Vold og overgrep er grenseoverskridende og kan forårsake at barn får problemer med å ivareta sitt egenverd.

Uansett alder trenger vi alle å bli møtt med tillit og aksept. I min jobb i politikken, er raushet overfor meningsmotstandere noen ganger mangelvare. Men vi hadde aldri orket å engasjere oss nær sagt døgnet rundt dersom vi ikke også opplever å blir lyttet til, bli forstått og heiet på innimellom! Det må være en overvekt av positive opplevelser for at man skal klare å stå i en slik rolle over tid.

Da Kjell Magne Bondevik var statsminister og fortalte at han hadde gått på en psykisk smell og ble sykemeldt, ble han møtt med mye empati og omtanke. Det har han mange ganger takket for. Selv store gutter trenger å bli møtt med raushet!

For at vi skal kunne være rause mennesker mot andre, må vi tillate oss å være raus med oss selv. Vi gjør alle dumme ting som vi angrer i ettertid, men det er viktig å lære av egne feil og tilgi oss selv. Mange er så selvkritiske at de bruker lang tid på å bearbeide egne feilgrep selv lenge etter at alle andre har glemt og tilgitt. Vi er ofte vår egen største kritiker. Å være raus med seg selv betyr ikke at vi skal slutte å ta hensyn til andre, men at vi kan gå videre som mennesker i en erkjennelse av at vi ikke er feilfri. Og at det er godt nok. Da blir det lettere å akseptere at også andre har sine feil og mangler.

Men for noen kan det være vanskelig å gå videre. Selvmord er den nest vanligste dødsårsaken i aldersgruppen 15-29 år i Norge. Dette er noe vi må ta på alvor. Selvmord begås noen ganger av mennesker som føler at de ikke har fått sin plass i samfunnet, at det ikke spiller noen rolle om de er blant oss eller ikke, eller til og med at verden kan bli bedre om de blir borte. Det kan starte ganske uskyldig:

Han er en liten bleikfis. Stakkarsleg.

Lite flink på skulen, og lite til kar

i frikvarteret og. Fekk ingen kameratar

og vart erta og plaga, som ventande var.

Så hende det noko. Ei jente i klassa,

litt eldre enn han, og flink og ferm og stor,

tok han reint uventa under sine venger;

«Stopp! Vil de versgo vere folk mot´n Tor!»

Alle lystra henne. Han fekk det mykje betre.

Gjekk stadig einsam, men fekk gå i fred.

Så vart han overmodig. Gutane dreiv på

med noko slags kappestrid, og han gav seg med.

Og dumma seg ut. Som eit sprellande insekt

tumla han i vegen for dei. Alle lo.

Og midt i tummelen trudde han han hørte

at den som lo høgst av alle, var ho.

«Forlis» er kan hende for sterkt eit ord å bruke

om det som var hendt. Det var da så smått.

Berre at ho uklart kjende skam, og berre

at hans tillit til henne var knust for godt.

(Forlis? Av Halldis Moren Vesaas)

Relasjoner blir styrket når venner, familier og kollegaer er rause med hverandre, viser forståelse for ulikheter, nysgjerrighet og respekt, samt gir ros og tilbakemeldinger som styrker og ikke ekskluderer. Vi kan lytte, være interessert i andres meninger, invitere inn i kretsen også de som er annerledes enn oss selv. «Oppmerksomhet er den sjeldneste og reneste formen for sjenerøsitet», hevdet den franske filosofen Simone Weil.

Jeg har i mine år i politikken kommet i nær kontakt med mange av de som jobber innen feltet – i kommunen, på Fontenehuset, Crux-huset, Blå Kors, BAR, Smiso, Kafe X, Rio, Marborg, Kirkens Bymisjon. I Tromsø er vi så heldige at vi har veldig mange frivillige organisasjoner som gjør en formidabel innsats i tillegg til alle de som jobber i kommunen. Jeg har også møtt mange som søker til disse plassene for å få hjelp og støtte.

Det jeg har erfart her er noe av det mest givende i min rolle som politiker. Det nytter. Jeg ser resultater i form av folk som forteller at de nå har fått seg jobb etter mange år utenfor arbeidslivet. Noen har gått seg friske i lag med mange andre som også har oppdaget at hodet og kroppen henger sammen! Andre har begynt å studere fordi noen har sagt at de tror de kan klare det og som er der og støtter dem hvis det butter imot. Jeg møter entusiasme og takknemlighet. Og ikke minst – jeg møter stolte ansatte som bruker raushet som sitt aller viktigste arbeidsredskap.